The Beatles' UK albumcovere
av Patrick Roefflaer
oversatt av Roger Stormo
Som kildemateriale for denne artikkelen har jeg benyttet meg av følgende bøker: 'Yesterday' av Robert Freeman, The Beatles Antologien, 'Many Years From Now' av Miles, 'In My Life' av Pete Shotton, 'The complete EMI Recording Sessions' av Mark Lewisohn og 'The Beatles London' av Mark Lewisohn og Peter Schreuder.
Videre fant jeg interessant informasjon på utallige nettsteder.
THE BEATLES - ALBUMCOVERE
Nesten sidestilt med hvordan musikken deres forandret verden, så forandret The Beatles også synet på hvordan et albumcover skulle se ut. Nesten samtlige covere på gruppas originale UK albumer blir imitert og parodiert den dag i dag.Dessverre så ble de fleste av deres omslag, på samme måte som musikken på albumene, beskåret og modifisert på de tilsvarende amerikanske platene. Det samme gjelder for CD-utgavene. Med unntak av Sgt. Pepper’s og limited edition versjonen av 'White Album', så er mange CD-utgivelser kun bleke kopier av originalene.
På samme måte som innspillingen av sangene, så ble mange forsøk testet ut før man fant det rette coveret for hvert album. Mange albumcovere ble designet men ikke benyttet. Her er historien bak coverne til de originale UK Beatlesalbumene.
PLEASE PLEASE ME
Please Please Me - Angus McBean
Når det ble spørsmål om albumcoveret til det første Beatlesalbumet, så foreslo deres produsent George Martin å kalle albumet Off The Beatle Track. Han regnet med at de kunne få tatt et bilde i det nærliggende London Zoo, foran et bur med biller. Paul skriblet noen få tegninger med forslag til design med denne tittelen. George Martin foreslo at man skulle bruke teaterfotografen Angus McBean, en mann han hadde jobbet med tidligere.
Please Please Me - Paul McCartneys illustrasjon. Selv om det var John Lennon som hadde gått på kunstskole, så skulle det vise seg at det var Paul som tok den mest aktive rollen når det gjalt utformingen av The Beatles platecovere.
Men styret i London Zoo kom med innvendinger. George Martin likte tydeligvis tittelen, så når den likevel ikke ble benyttet på The Beatles plate så ga han selv ut en instrumentalplate med Beatlesmelodier under denne tittelen i 1964.
George Martins album fra 1964
UK EP-cover
USA - Introducing The Beatles albumet
Jeg hadde kun med meg min vanlige portrettlinse, så for å få tatt bildet måtte jeg legge meg flat ned på gulvet. Jeg tok noen bilder og sa "Det får holde."
Please Please me - Fotosession
Men ikke alle var overbevist. Den 5te Mars tok EMIs egen fotograf John Dove publisitetsbilder av The Beatles i og rundt EMI-huset. På noen av disse kan man også se Dick James, George Martin og Brian Epstein. Etterpå forsøkte han å ta et passende bilde for albumcoveret, med Beatles som tullet med et parkometer i nærliggende Montague Place og hoppende på trappa til EMI studioet (nåværende Abbey Road studios).
Ubenyttet ide for Beatles' første album - John Dove
Tøysing rundt et parkometer i Montague Place
Foruten som coverbilde på det første albumet, så har forskjellige bilder fra samme fotosession blitt benyttet på følgende covere:
- EP The Beatles (N°1)
- De to samlealbumene The Beatles 1962-1966 og The Beatles 1967-1970
- Bootlegen Come Together (The Beatles In The ‘90s)
UK Beatles EP
Red album (1962-1966)
Come Together - bootleg CD
Coveret på de første pressingene av albumet var laminert, og med en innerpose foret med polyten, påtrykket en annonse for "Emitex" rensekluter.
WITH THE BEATLES
With The Beatles - Robert Freeman
I august 1963, i løpet av sommerturnéen i kystbyene, bodde the Beatles en uke på et hotell i Bournemouth. Etter invitasjon fra Brian Epstein hang den unge jazz-fotografen Robert Freeman (27), rundt med dem i noen dager for å ta bilder av gruppa. Da George Martin ringte for å fortelle at han trengte et bilde til omslaget på det neste albumet, spurte Brian Robert om han hadde noen ideer. Robert foreslo noe i halvskygge, for å reflektere det svarte imaget av the Beatles. Noe liknende som hans svart/hvite jazzportretter.
Freeman husker at det neste aften ble satt opp en session i spiserommet på Palace Hotel: med et mørkt forheng som bakgrunn og med lyset som falt inn fra siden via de store vinduene.
Robert Freemans bok - A Private View
Paul McCartney er derimot sikker på at sessionen fant sted i en korridor; "Han fant frem fire stoler og satte oss opp i hotellets korridor; det var veldig u-studiomessig. Korridoren var ganske mørk og hadde et vidu på enden, og ved å bruke denne naturlige lyskilden fra høyre fikk han tatt det bildet."
Freeman satte Ringo litt lavere for ikke å få fire hoder på rekke. Ringo var uansett litt mindre, og han var sistemann som hadde blitt med i gruppa. Freeman kan ikke huske om han bevisst arrangerte gutta i noen spesiell rekkefølge, men bemerket senere at de endte opp i motsatt rekkefølge av coverbildet til Please Please Me.
Freeman benyttet seg av en meget lysømfiendtlig film, med store korn og en 180 mm telelinse. I løpet av en halv time ble ett av de mest berømte albumcovere i rockens historie foreviget. Paul: "Han fikk tatt dette sorgfulle bildet som folk tror må ha tatt evigheter og som han må ha jobbet lenge med de tekniske detaljene til. Men det tok bare en time. Han satte seg ned, tok et par ruller og dermed var det i boks... Robert var god. Jeg var veldig glad i hans fotografering."
Mens the Beatles var kjempefornøyd med resultatet – det minnet dem om bildene Astrid Kirchherr og Jürgen Volmer tok av dem i Hamburg i 1960 – så var det ikke slik for alle andre. Beatles’ pressekontakt Tony Barrow bemerket i Beatles Monthly at "Brian Epstein var meget skuffet over fotografiet og the Beatles måtte legge stort press på ham for å få ham til å støtte dem og ta med seg bildet til EMI."
Folka i markedsavdelingen hos EMI syntes bildet var "sjokkerende humørløst". "Hvor er moroa? Hvorfor ser de så alvorlige ut? Vi ønsker å vise glade Beatles for glade fans."
Glade Beatles For Glade Fans - ubenyttet bilde fra samme fotosession - Robert Freeman
Hva mere er, denne typen svart/hvite fotografier hadde tidligere kun vært benyttet på jazz albumcovere, der standardene når det gjaldt design var konstant høye, men for populærmusikk ble det simpelthen ikke gjort slik.
Beatles vant til slutt og omslaget ble enda ett ikonisk Beatlesportrett.
For andre gang var det Tony Barrow som skrev albumets vaskeseddel på baksiden.
I USA ble det samme bildet benyttet på det første Beatles-albumet på Capitol Records, Meet the Beatles!. Her ble bildet imidlertid gitt et blåskjær.
Meet The Beatles - USA album
Freeman hadde ingen status som the Beatles' offisielle fotograf, men han tok stadig vekk bilder av dem de neste tre årene. Paul McCartney beskrev senere hans fotografier som "blant de beste som noensinne ble tatt av the Beatles".
A HARD DAY'S NIGHT
A Hard Day's Night - Robert Freeman
For coveret til det tredje Beatlesalbumet ble Robert Freeman igjen spurt. Han ønsket å fremstille bevegelse ved å ta en rekke bilder: fire rekker med fire hoder, oppsatt som om de var en del av en film. Bildene av de fire individuelle Beatles ble knipset i Freemans studio i London. Han ba dem om å forandre ansiktsutrykk for hvert bilde.
Den britiske filmplakaten bød på enda flere ansiktsuttrykk
Fotoene ble også benyttet i slutten av filmen.
Mens det var en blå ramme rundt bildene i den britiske utgaven av albumet, ble det i noen land benyttet en rød ramme. For eksempel det brasilianske og det amerikanske albumet. Den amerikanske versjonen av A Hard Day's Night hadde kun fire store rammer istedet for seksten små, noe som ødela den originale ideen bak bildet.
Det amerikanske og det brasilianske albumet
Tysk filmprogram, også med rød ramme. Legg også merke til Wilfred Brambell som ett av hodene.
For siste gang skrev Tony Barrow vaskedseddelen på baksidecoveret, også inkludert er fire hodebilder av the Beatles, tatt fra filmen.
A Hard Days Night baksidecover - Robert Freeman
BEATLES FOR SALE
Beatles For Sale - Robert Freeman
På høsten 1964 holdt Brian, Robert Freeman og the Beatles et møte for å diskutere coveret til sitt neste album, som skulle komme ut til jul. De bestemte seg for at det skulle være et utbrettscover, i farger og at det skulle tas utendørs. Dette er muligens første gangen noensinne at et utbrettscover blir brukt.
En gråkald dag på slutten av 1964 tok Robert Freeman med seg de fire til Londons Hyde Park, i nærheten av Albert memorial. Gutta trengte ikke å ha på seg noen spesielle plagg. De hadde på seg sine vanlige svarte dresser, hvite skjorter og sorte skjerf. Fordi klokka allerede var 19 og mørket holdt på å falle på måtte ting skje fort. I løpet av en og en halv time var bildene til for- og baksiden av coveret tatt. For forsidebildet holdt en assistent opp en gren med blader på, noe som resulterte i noen fargede flekker på bildet. For baksiden av coveret - Freemans eget favorittbilde av The Beatles – klatret han opp i et tre og tok bildene derfra, med en bakgrunn av høstblader.
Beatles For Sale baksidecover - Robert Freeman
De rike høstfargene og the Beatles ansiktsuttrykk virket som de fremstilte The Beatles' trøtte av sin berømmelse og hektiske turnéprogram.
Beatles For Sale plakat
For innsiden av utbrettscoveret ble to svart/hvitt bilder valgt til å reflektere høydepunktene fra dette travle året:
- en scene fra deres amerikaturné: the Beatles in concert på Coliseum i Washington DC, den 11 Februar 1964. Et flott bilde som fotografen rettmessig er stolt av;
- en refleksjon av den første filmen deres: the Beatles i Twickenham Film Studios. Dette bildet ble tatt i visningskinoen hvor de pleide å se de foreløpige filmopptakene av A Hard Day’s Night sammen med sin regissør, Richard Lester. De poserte foran et collage av stillbilder fra filmer som hang på veggen ved siden av en trapp i lobbyen.
Beatles For Sale - utbrettscover - Robert Freeman
Denne gangen var det Derek Taylor som skrev vaskeseddelen.
HELP!
Help! - Robert Freeman
Igjen er det Robert Freeman som blir spurt om å designe coveret til det nye albumet.
Bildet ble tatt i Twickenham Film Studio i utkanten av London, hvor the Beatles var i ferd med å spille inn de siste scenene i sin nye film Help!. Freeman hadde en ide som gikk ut på at man kunne semaforere bokstavene HELP, hvor hver Beatle representerte en bokstav. Han fikk inspirasjonen til dette da han var stillfotograf under filminnspillingen i Obertauern i de østerriske alpene i midten av mars 1965, og the Beatles, alle kledd i sort, tøyset rundt i snøen. De drev og veivet med hendene i været mens musikk ble spilt.
I studioet ble det bygget en spesialkonstruert plattform med en hvitmalt bakgrunn. De fire unge mennene hadde på seg mørkeblå hatter, frakker og kapper fra filmgarderoben. "Men når vi skulle stille opp The Beatles som fremstilte de fire bokstavene så så det ikke noe bra ut," husker Freeman, "Så vi bestemte oss for å improvisere og endte opp med å posisjonere armene slik de grafisk sett så best ut. "
I løpet av en halv time var bildene tatt.
Etterpå speilvendte Freeman noen av bildene for å få en mer tilfredsstillende komposisjon. Beviset på dette: sjekk John, George og Ringo sine jakker: de har knappene på feil side.
John, George og Ringo speilvendt tilbake igjen.
I løpet av årene har det oppstått diskusjoner rundt guttenes armbevegelser og hvorvidt de faktisk staver noe som helst. Det hjalp ikke når man i USA omarrangerte bildene på omslaget, fra George-John-Paul-Ringo til George-Ringo-John-Paul (slik at det virker som om Paul peker på Capitols logo?). Og bildet av George er speilvendt på nytt. Når alt kommer til alt så er nok ikke semafortegnene ment å skulle stave noe som helst, de forskjellige spekulasjonene og teoriene rundt dette er ubegrunnet. Bakgrunnen for armenes plassering var "et godt grafisk inntrykk", ikke god semafor.
US Help! album
I Holland og Sverige ble det trykket opp en annen versjon av Help! coveret, med en diger Shell logo i bakgrunnen. Denne utgaven av LPen ble kun gitt til ansatte hos oljeselskapet Shell og var aldri tilgjengelig i noen platebutikk. Eksemplarer av denne utgaven er selvsagt svinedyre.
Det berømte svenske/hollandske Shell Help LP coveret.
Det er ingen vaskeseddel denne gangen, men som på baksidecoveret av A Hard Day’s Night finner vi igjen fire hodebilder tatt av Freeman.
UK Help! baksidecover - Robert Freeman
RUBBER SOUL
Rubber Soul - Robert Freeman
Robert Freeman ønsket et bilde fra en ny vinkel og med andre fargetoner. Han var på jakt etter en kombinasjon av brunt, sort og mørkegrønt, noe som ville gi en monokromatisk effekt. Med dette for øye ble de fire gutta kledd i brune jakker i semsket skinn plassert foran en rhododendronbusk. Freeman erindrer at fotografiet ble tatt i Johns hage i ‘Kenwood’ huset hans i Weybridge. Mark Lewisohn og Piet Schreuder mener derimot at bildet er tatt dypt inne i en skog bak Bolder Mere Lake, i nærheten av den nedlagte flyplassen Wisley Airfield, i Old Lane, Hatchford End ved Cobham. I såfall kan Johns hus ha vært møtestedet den kvelden, fordi Freeman husker at "dette var et sentralt møtested for tre av dem. Paul kom kjørende fra London".
Noen få dager senere møttes the Beatles i leiligheten til en venn for å velge ut det rette bildet. Robert Freeman projiserte slide-bilder på en albumformet kvadratisk hvit papplate. Etter hvert bøyde den tynne papplaten seg, noe som resulterte i at ansiktene til The beatles virket avlange. Dette likte guttene og spurte Robert om det var mulig å trykke bildet på denne måten. Hvilket han kunne.
Freeman er selv ikke så fornøyd med resultatet. Han synes at budsjettet han var gitt fra EMI ikke var godt nok. I en av sine billedbøker trykket han senere dette bildet i sepiatoner. (Se også s. 196 i The Beatles Antologien). Det likner mer det resultatet han forsøkte å oppnå. Det reflekterte de forandringene som formet livene deres.
Dette er en reproduksjon av hvordan Rubber Soul ble presentert i en av Robert Freemans bøker
Tittelen er et ordspill på "Plastic Soul". Dette var uttrykket sorte musikere brukte for å beskrive The Rolling Stones. På Anthology 2 kan du høre Paul rope: "Plastic soul, man, plastic soul." etter innspillingen av første tagning av ‘I'm Down’.
De fire fjesene på coveret er gjenkjennelige nok til at man ikke trengte å skrive gruppas navn på albumet.
For baksiden av coveret brukte man åtte rektangulære svart-hvitt bilder tatt av Robert Freeman. To av hver Beatle.
Rubber Soul baksidecover - Robert Freeman
REVOLVER
Revolver - Klaus Voorman
Freeman foreslo å lage en fotomontasje med de fire Beatlesansiktene til coveret på Revolver. Når man spant dette coveret rundt, smeltet de fire ansiktene sammen til ett. Men resultatet var ikke tilfredsstillende nok. Montasjen er vist i The Beatles Antologien.
Freemans forslag til forsidecover for Revolver
Freeman skulle til med å spille inn sin første film i 1966, og det var derfor siste gang the Beatles brukte ham. Freeman og gruppa avsluttet sin forbindelse i vennskap.
Du kan kjøpe Robert Freemans bok med Beatlesbilder, "A Private View" hos Amazon.
Klaus Voormann, en gammel venn fra Hamburg siom nylig hadde flyttet til London, ble spurt om å designe coveret. Etter å ha hørt noen av sporene bestemte han seg for at coveret burde reflektere noe av avant-garde stemningen som han mente albumet hadde. "Jeg ville pushe designet lengre enn normalt," fortalte han Martin O'Gorman i 2006. "Jeg skriblet en tegning på et A2 ark, med masse forskjellige varianter av de små hodene, med penn. Jeg gjorde ingen stor presentasjon. Så dro jeg bare for å treffe dem med dette arket sammenbrettet i lomma, og det var nok!"
Så tegnet han strektegningen av de fire ansiktene. "Jeg tegnet ansiktene etter hukommelsen," forstetter Klaus i Mojo-intervjuet. "Men Georges ansikt var veldig vanskelig å tegne. Det var enklere med John, Paul og Ringo, men George var hele tiden problemet. Jeg klarte ikke å få til ansiktet hans riktig, så til slutt tok jeg en avis og klippet ut øynene og munnen derfra."
Ifølge Pete Shotton ble coveret gjort ferdig hjemme hos Lennon, i 'Kenwood': "John, Paul, og jeg tilbragte en kveld med å gå gjennom en enorm bunke aviser og blader for å klippe ut bilder av Beatles som vi limte sammen. Resultatet ble senere lagt oppå strektegningen til Klaus Voormann." "Bildet av Ringo i den stripete drakten," husker Voormann, "det var klippet ut fra et blad der dette bildet hang på veggen i et pikeværelse. Det er derfor det er så rar vinkel på det bildet. Jeg hadde noen rare hvor John lager grimaser, eller av Paul som ler, men stort sett var det fotos som viste Beatles fra sin beste side."
"Det var med ett bilde av Paul som sitter på do. Jeg tror det var et av bildene fra Hamburg."
Klaus erindrer presentasjonen av det ferdige kunstverket. "Jeg gikk til EMI-huset, opp til George Martins kontor og stilte kartongen opp på et arkivskap. De som var til stede var Brian Epstein, George Martin, hans sekretær og de fire gutta. Jeg ble redd, for det var ingen som sa noe. De bare stirret på det, og jeg tenkte "Faen, de hater det!".
Så kikket Paul litt nærmere på det og sa "Hei, der er jo jeg som sitter på do!" George Martin tok en nærmere titt og sa, "Det kan du ikke vise!" Paul sa, "Joda, det er helt topp!" Men så tenkte han seg om og sa "Vel, kanskje vi burde fjerne det ene.." Så dermed var isen brutt.
Så begynte de å diskutere det. Alle elsket det, George elsket det, John elsket det, Ringo elsket det. Jeg så på Brian, som sto i et hjørne og gråt… Jeg tenkte 'Å nei hva er det han gjør?' Han gikk bort til meg og sa, "Klaus, dette er akkurat hva vi trenger. Jeg var bekymret for at dette ikke ville fungere, men jeg vet at dette er coveret. Denne LPen vil fungere - takk."
Du finner en liten tegning av Klaus selv på høyre side, mellom John og Georges hoder.
Klaus' prøvetegning av Revolvercoveret.
Ferdig tegning før collage - Klaus Voorman
Albumets tittel ble ikke bestemt før 2. Juli 1966, mens The Beatles var på turne, i Tokyo. Det første forslaget var Abracadabra. Men noen andre hadde allerede brukt denne tittelen. Andre kandidater var Magic Circles og Beatles On Safari, Bubble And Squeak og Free Wheelin' Beatles. men til slutt var alle fornøyde med Revolver. Tittelen henspiller på bevegelsen til plata på platespilleren (to revolve = å gå rundt, en revolver er altså en gjenstand som går rundt). Den har ingenting med våpen å gjøre.
For baksidecoveret ble det brukt et sort-hvitt bilde tatt av Robert Whitaker, som viser de fire velkjente fjesene skjult bak solbriller. Tatt under innspillingen av Paperback Writer/Rain promo filmene.
UK Revolver baksidecover - Robert Whitaker
Den 11. Mars 1967 fikk Revolver Grammy for "Beste Album Cover, Graphic Arts of 1966", under den niende årlige Grammy Awards seremonien.
A COLLECTION OF BEATLES OLDIES... BUT GOLDIES
A Collection of Beatles Oldies - David Christian
Sent i 1966 informerte George Martin E.M.I. at det ikke ville komme ut noe nytt Beatles album i tide for julehandelen. Gutta var opptatte av å spille inn Sgt Pepper, og de ville ta seg god tid. Dermed var det duket for den første Beatles "Greatest Hits" samlingen. Den inneholdt åtte spor som tidligere ikke var utgitt på LP i UK. Ett spor, 'Bad Boy' hadde ennå ikke kommet ut i UK, da det kun hadde vært benyttet på et amerikansk album, noe som gjorde dette nye albumet essensielt for komplettister.
Maleriet på forsiden er gjort av kunstneren David Christian, i en veldig sekstitalls flower power stil.
For baksiden valgte man ut et fargebilde tatt av Robert Whittaker (sic). Det er tatt den 30. Juni i Japan. Før den første konserten i Nippon Budokan Hall startet gutta på et samarbeidsprosjekt, et olje- og vannfargemaleri på et stort stykke papir.
A Collection of Beatles Oldies baksidebilde - Robert Whitaker
Bob Whitaker var vitne til at de fire fortsatte på bildet etter konserten, mens de hørte på en prøvepressing av Revolver og røykte rev. Et annet bilde fra samme kveld finner du i 'The Beatles Antologien'.
The Beatles driver og maler i Japan - Robert Whitaker
Det ferdige resultatet
SGT. PEPPERS LONELY HEARTS CLUB BAND
Sgt. Pepper - Peter Blake/Michael Cooper
Paul McCartney, 1989.
For coveret til dette albumet foreslo en venn, John Dunbar, et helt abstrakt bilde uten tekst eller annen forklaring. Men Paul syntes dette var for radikalt.
Deretter lagde Paul en serie pennetegninger. Utgangspunktet var et gammelt bilde av jazzbandet til Pauls far, Jim McCartney's jazz band. I begynnelsen viste tegningene Beatles stående foran en vegg med innrammede fotografier av sine helter. The Beatles har alle på seg lange militærfrakker og har barter De holder messinginstrumenter.
"Jeg tegnet en haug tegninger der vi ble presentert for borgermesteren" forklarer Paul, "med masse berømtheter og mange av våre venner stående rundt, og vi skulle stå foran en stor blomsterklokke, og se ut som et hornorkester. Dette utviklet seg til Peter Blakes cover."
Paul viser tegningene sine til sin venn, gallerieieren Robert Fraser. Denne foreslår å la en anerkjent kunstner, for eksempel Peter Blake, en mann som allerede har malt et bilde av gruppa i 1963 og som har en stigende stjerne i Pop Art bevegelsen ta seg av designet.
Fraser og McCartney avtalte et møte med Blake i hans hus i vest-London for å diskutere ideer. Paul viste ham sine ideer. "Ut fra dette kom ideen med et collage konstruert i stort format," husker Blake. "Med dette tenkte vi at vi kunne ha med hvem som helst i mengden. dette åpnet opp et helt magisk område."
Besnæret av ideen om å konstruere sitt eget publikum, skrev hver Beatle opp sin egen liste over "favorittmennesker".
Peter Blake forklarte: "Jeg ba dem om å lage hver sin liste over folk de ville ha likt å hatt på denne imaginære konserten. Johns var interessant fordi den inkluderte Jesus og Ghandi og, mer kynisk, Hitler. Men dette var bare noen få måneder etter furoren i USA angående hans uttalelse om at Beatles var mer populære enn Jesus, så de ble alle utelatt. Georges liste besto kun av guruer. Ringo sa, "Hva enn de andre finner på, så er det greit for meg", for han brød seg egentlig lite. Robert Fraser og jeg lagde også lister."
"Jeg aner fremdeles ikke hvem enkelte av disse folkene er, " sa George Harrison senere, "Jeg tror Peter Blake er ansvarlig for noen av de mer forvirrende personene. … Jeg ville bare ha med folk som jeg så opp til. Jeg valgte ikke noen mennesker som jeg ikke likte, i motsetning til enkelte av de andre…"
Den fremragende fotografen Michael Cooper var en forretningsforbindelse av Robert Fraser. Så han fikk bestilling på å ta bildet. Peter Blake og hans kone Jann Haworth jobbet i hans fotostudio i fjorten dager for å konstruere collaget. Gene Mahon, en designer som ble ansatt som koordinator for prosjektet, valgte ut de mer enn seksti bildene, samlet inn fra biblioteker og blader og overvåket forstørringene. De fullforstørrede bildene ble klippet til, håndkolorert og limt på papplater.
Peter og Jann limte topprekka på bakveggen og satte neste rekke seks tommer frem og så videre for å få dybdevirkning inn i bildet. Noen voksdukker ble leid fra Madame Tussaud, mens statuen av Sonny Liston er et kunstverk av Jann Haworth. Et palmetre og noen små favorittobjekter fylte ut dekorasjonen. John tok med seg en liten reise-TV, mens Hunter Davis tok med seg et ornament fra Pauls peishylle.
Peter Blake erindrer: "Gutten som leverte blomstene lurte på om han kunne få lage en gitar av hyacintene, og den lille jenta som har på seg 'Welcome the Rolling Stones, Good Guys' genseren var en dukke av Shirley Temple, skjorta tilhørte Michael Coopers unge sønn Adam."
Trommeskinnet ble malt av en ekte tivoli-kunstner, Joe Ephgrave. Han malte to versjoner. Det utvalgte designet er nå en del av Beatles ikonografien og sannsynligvis det nest mest kjente trommeskinnet i historien.
The Beatles fikk lagd spesielle kostymer i militærstil for dem av Burman’s Theatrical Agency. "De viste oss bilder av alle mulighetene vi hadde," husker Paul, "Ønsket vi Edwardianske kostymer eller kostymer fra Krim? Vi valgte ut eksentriske ting fra de forskjellige typene og kombinerte. … Vi valgte psykedeliske farger, som minnet om slike selvlysende sokker fra femtitallet."
Sir Joseph Lockwood var personlig bekymret over om bildet av Mahatma Gandhi kunne opprøre den indiske regjeringen. Så han måtte fjernes i siste øyeblikk. Hitler forsvant også.
Sir Joe innså også at ettersom mange av de avbildede folkene fremdeles var i live, så kunne EMI bli saksøkt for å ikke ha søkt om tillatelse. Derfor forlangte han en skriftlig tillatelse fra hver enkelt for å motvirke copyrightproblemer. Brian Epstein, som allerede var meget bekymret for eventuelle komplikasjoner, fikk sin tidligere assistent Wendy Hanson til å skrive brev til samtlige. "Jeg tilbragte flere timer og mange pund i telefonsamtaler med Statene," husker Wendy, "Fred Astaire var veldig søt; Shirley Temple ville høre plata først; jeg kom kjempegodt overens med Marlon Brando, men Mae West ønsket å vite hva i all verden hun hadde å gjøre i en klubb for ensomme hjerter."
Leo Gorcy fra the Bowery Boys var den eneste som ba om honorar. Så hans ansikt ble dekket over med litt blå himmel.
The Beatles ankom om kvelden den 30. mars 1967. "Vi tok oss en drink," husker Blake, "de tok på seg kostymene og vi tok bildene. Det tok til sammen rundt tre timer, inkludert bildene for utbrettscoveret og baksidecoveret."
Egentlig hadde en hollandsk kunstnergruppe med navnet the Fool lagd et design for midtoppslaget.
Miles: "Simon og Marijke malte et drømmelandskap av stiliserte fjelltopper og fantastiske fugler, som et LSD-inspirert kinesisk landskapsmaleri. Himmelen var regnbuefarget med to ovaler for tekst, den ene fylt med stjerner og kometer. Et annet tekstområde hadde en blomsterkant med en påfugl som draperte stjerten sin over den ene siden. Små Beatles-figurer tittet ut mellom blomstene. Stilen var Euro-psykedelisk, som var meget påvirket av Mucha, Beardsley, art nouveau og nittenhundretallets barnebok-illustrasjoner. Dessverre hadde de tatt feil av dimensjonene, men selv om man printet dette med en ekstra kant under, så arbeidet litt annenrangs ut. Men The Beatles elsket det."
Sgt Pepper upublisert utbrettcover - The Fool
Men Fraser så det annerledes. Han følte at ettertiden ville bedømme dette bildet som bare nok et eksempel på sekstitalls syrekunst. Robert foreslo en serie bilder med portrettfotografier isteden. For dette bildet så alle gutta i Beatles inn i kameraet og forsøkte å uttrykke en følelse av kjærlighet til sine fans. "Og det er det det er," erklærer Paul "om du ser på det, så merker du anstrengelsen i øynene".
Sgt Pepper utbrettscover - Robert Fraser/Michael Cooper
John hadde et annet synspunkt: "Når du ser på coveret så ser du to personer som flyr gjennom lufta, og to som ikke flyr."
Gene Mahon foreslo at sangtekstene skulle trykkes på coveret. Det hadde aldri vært gjort tidligere. Northern Songs, deres musikkforlag nektet umiddelbart, fordi dette ville skade salget av notearkene
Sgt Pepper baksidecover - Peter Blake/Michael Cooper
The Beatles ønsket at plata skulle presses på farget vinyl, men EMI sa til dem at dette ikke var mulig. I stedet for dette så ble det designet en spesielt innerpose med en abstrakt dekor i rødt, hvitt og rosa. Så Simon og Marijke fikk dermed likevel bidratt til platedesignet. Innerposen ble benyttet på den britiske førstepressingen og deretter sporadisk i England og andre land.
Sgt Pepper innerpose - The Fool
The Beatles ønsket at det skulle medfølge en konvolutt med hver LP, og i denne skulle det være sukkertøy, jakkemerker, fargeblyanter og slikt. Men EMI forutså for mange problemer og utgifter, så Blake designet en papplate med utklippsfigurer, med en løsbart, et billedkort, noen sersjantstriper, to jakkemerker, og en oppbrettsfigur.
Sgt Pepper utklippspapplate - Peter Blake/Michael Cooper
Det rapporteres at E.M.I. ble bestyrtet da de fikk presentert kostnadene for å produsere albumcoveret. Det vanlige budsjettet for et plateomslag var på sekstitallet £25, men for en så stor gruppe som The Beatles kunne det være så mye som £75. Copyright og retusjeringskostnadene beløp seg til £1,367.13s.3d. mens Robert Frasers honorar var på £1,500.12s.
Peter Blake igjen: "Jeg er ikke sikker på hva alt sammen kostet. Man leser overdrevne tall… Jeg fikk rundt 200 pund. Folk sier til meg, "Du må ha tjent masse penger på det" men det gjorde jeg ikke for Robert solgte copyrighten. Men det har aldri spilt noen stor rolle for meg, fordi det har vært en så fantastisk ting å ha gjort."
Alle elsket coveret, men Brian Epstein hadde sine tvil. Han var allerede stresset på grunn av den stadig økende avstanden mellom han og gutta i The Beatles og ble ekstra nervøs av narkotika-referansene i Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Han var bekymret for at bildene på omslaget ytterligere ville ødelegge imaget av bandet som han hadde jobbet så hardt for å etablere. På et tidspunkt hadde han skrevet et memo til seg selv om muligheten for å utgi plata i en brun papirpose.
Han hadde ingen grunn til å bekymre seg, for under den tiende årlige Grammy Awards-seremonien, den 9. Mars 1968 fikk Sgt. Pepper’s Grammy for Beste Album Cover, Graphic Arts of 1967. Ved siden av Grammyene det fikk for Album of the Year, Best Contemporary Album, Best Engineered Recording, men dette hører ikke til i vår artikkel.
MAGICAL MYSTERY TOUR
Magical Mystery Tour UK EP - John Kelly
Det første møtet om Magical Mystery Tour fant sted i McCartneys hjem i begynnelsen av September 1967, og innspillingene startet en uke senere.
"Det var Oktober før vi begynte å tenke på innpakkingen. Det var ingen egen designer for dette. Paul hadde ideen om å gjøre det som et dobbelt mini-album, og han og jeg jobbet sammen om teksten," fortsetter Tony Barrow, "Til slutt innkalte vi Bob Gibson, illustratøren for Beatles Monthly, for å lage tegneserieversjonen av filmen. Den var i butikkene før jul."
I England ble sangene presentert som en dobbel EP (extended play) pakke. Den inneholdt to 3-spors E.P.-plater og ble annonsert som komplett med "En 32 page bok i farger fullpakket med eksklusive bilder, en tegneserieversjon av filmens historie, pluss teksten til sangene i programmet !"
Magical Mystery Tour utbrett og bok
Utsalgsprisen var på 19s 6d (... hvilket var tett opptil £1).
Men til slutt viste det seg at boken kun ble på 28 sider. Bildene er tatt av John Kelly. Noen av bildene er fra scener som til slutt ble klippet bort fra den ferdige filmen.
Den første pressingen hadde utbrettsomslag, med en komplett bok, og tekstene på et blått ark i midten. Singlene var i hvite innerposer som passet inn i lommene på innsiden av coveret.
I USA var ikke EP formatet lenger i bruk, så Capitol bestemte seg for å oppgradere de fem sangene med noen nylige non-album singler til en full LP. Denne ble utgitt elleve dager tidligere enn i UK, den 27. November 1967.
Magical Mystery Tour album
Coveret til albumet var en nærmest identisk oppblåsning av EP'en. Titlene på de ekstra sangene er lagt til med samme bokstavtyper, under fargebildet. Hele boken inkludert tekster ble også inkludert, i albumstørrelse. Boka ser veldig bra ut i 12" størrelse...
Etter hvert ble dette albumet også utgitt i UK, og ble en del av UK-albumene i 1976 da EP-formatet for lengst hadde avgått ved døden. Dette er det eneste amerikanske albumet som er tatt med da The Beatles-katalogen ble gjort tilgjengelig på CD i 1987.
THE BEATLES
The Beatles (aka White Album) - Richard Hamilton eller John Kelly
I juni 1968, kort etter at Beatles hadde begynt innspillingene av sangene til sitt neste album, ba the Beatles forskjellige designere om å komme med ideer til cover. Ett av disse var en psykedelisk tegning på et utbretts-pappcover. Illustrasjonen presenterte tittelen på forsiden og på baksiden var det et bilde av Beatles' ansikter i et fjell som skuet utover et hav. En annen ide var et gjennomsiktig cover som ville avduke et fargebilde når man tok platen ut av coveret.
Noen mener at en tegning av Alan Aldridge, benyttet på åttitallet som omslagsbilde på et samlealbum med tittelen The Beatles Ballads er ett av de refuserte coverne for albumet.
The Beatles Ballads - Alan Aldridge
På denne tiden ønsket John å kalle det neste Beatlesalbumet for A Doll's House, (Et dukkehjem). Men tittelen ble forkastet da Music In A Doll's House ble utgitt i midten av Juli, debut LP'en til Roger Chapman and Family.
Et tidlig forsøk på albumcover, mens albumet ennå het A Doll's House.
Når man utpå høsten fant ut at det forelå nok materiale til en dobbel-LP, vurderte man den muligheten. Konseptet med to vinyl album i et utbrettscover hadde sjelden vært å finne utenfor den klassiske musikken. Det var kun to tidligere slike innen pop-verden: Zappa’s Freak Out og Dylan’s Blonde On Blonde. Det ble bestemt at coveret til dette album skulle stå i sterk kontrast til fjorårets to kaleidoskopiske covere fra The Beatles.
Igjen ble Robert Fraser spurt om en etablert kunstner. Denne gangen foreslo han Richard Hamilton (45), oppfinneren av Pop Art. Paul visste om hans arbeider, og et møte ble arrangert hos Apple. I Blinds And Shutters, boka om Michael Cooper, forteller Richard om møtet med Paul: "Siden Sergeant Pepper hadde vært så overdådig, forklarte jeg, så hadde jeg lyst til å lage en mer begrenset greie, nesten som en limited edition. Han avfeide meg ikke, så jeg gikk videre til å foreslå et enkelt hvitt album; og om dette var for rent og så for tomt ut, så kanskje vi kunne male en brun ringformet flekk for at det skulle se ut som om det hadde stått en kaffekopp der – men dette ble bedømt som litt for flipp."
Som en referanse til Apple-etiketten, foreslo han å sprette et eple mot en papplate for å lage en flekk, "en veldig lys grønn flekk med litt rester av fruktkjøtt." Men fordi dette ville bli for vanskelig å trykke måtte vi bare la den ideen fare.
I et intervju med det nederlandske fanzinet Beatles Unlimited (BU 98-99) tar fotografen John Kelly æren for ideen til det hvite omslaget: "På denne tiden tok jeg mye motebilder og skjønnhetsbilder, og jeg var vedig opptatt av hvitt. Forskjellige sjatteringer av hvitt og jeg hadde lagd et julekort som var helt hvitt. Jeg printet matte hvite bokstaver på det, så man måtte holde kortet i en bestemt vinkel under lyset for å kunne lese hva det sto på det. Så hvitt var greia mi i denne perioden og John Lennon var også spesielt glad i hvitt. Han pleide å kle seg helt i hvitt i denne perioden. Jeg fikk denne ideen til å gjøre dette coveret, og også ideen med tall på albumcoveret. The Beatles likte ideen."
Men Paul derimot, husker at det var Richard Hamilton som foreslo at hvert eksemplar skulle nummereres individuelt. "jeg foreslo også at de kunne vurdere å nummerere hvert enkelt eksemplar,"er Hamilton enig i, "for å skape den ironiske situasjonen av et begrenset opplag på noe slikt som fem millioner eksemplarer."
EMI var ikke like entusiastiske som the Beatles om denne ideen, men Paul overtalte dem: "Hør nå her, plater må jo gå ghjennom en eller annen prosess for å bli plastpakket, eller få stifter gjennom seg. Kunne dere ikke bare gjøre dette som en ekstra liten ting på slutten av prosessen som treffer papiret og printer et nummer på det?"
Så hver LP fikk et eget unikt stemplet serienummer. Numrene 000001 til 000020 var holdt av for the Beatles selv og deres venner. "Vi fikk de fire første," husket Paul senere. "Jeg aner ikke hvor mitt er, selvfølgelig. Alt forsvant. Jeg regner med at det dukker opp på Sothebys etter hvert. John fikk 000001 for han skrek høyest. Han sa ‘Tinger på nummer en!" Han kunne dette spillet skjønner du, man må tinge!"
George Martin fikk nummer 000007 og Derek Taylor 000009.
Hver fabrikk hadde sin egen nummereringsmaskin, så det skal derfor finnes tolv versjoner av nummer 000001.
De nummererte mer enn 3 200 000 av dem. Det å samle på varianter i nummererings-stil kan være en interesant hobby. Selvsagt er det slik at jo lavere stempelnummer jo høyere pris, så i disse dager vil nummer 0050000 kunne være verdt omtrent £100, mens 0000010 kunne ha vært verdt omlag £5,000.
Men albumet manglet fremdeles tittel. Richard Hamilton foreslo 'The Beatles'. Fordi Sgt. Pepper’s fikk navn etter et imaginært band og siden de fire ikke alltid spilte sammen som en gruppe, så virket det som en god spøk å kalle opp dobbelt-albumet etter et imaginært band: dermed ble det The Beatles.
En annen ting som viste seg å by på problemer var de uthevede bokstavene. John Kelly: "Navnet på albumcoveret var uthevet. Dette gjorde at overflaten på albumcoveret ble litt tykkere. Trykkeriet sa at dermed kunne de ikke få inn hundre covere inn i en pakke, hvilket er den normale pakkestandarden, i en pakke sendt til noen. Det var bare plass til 98 eller 99. Dette startet en diskusjon om hvodvidt man skulle droppe eller opprettholde de uthevede bokstavene… Til slutt gikk det igjennom, men det viste seg å være litt av en kamp."
Etter en stund fikk Richard Hamilton en ettertanke: "… men så begynte jeg å føle meg litt skyldig for å gjøre for lite ut av dobbeltalbumet deres, med hvitt omslag, nærmest usynlig skrift og et anonymt nummer på. Heg foreslo å jazze det litt opp med en stor plakat, et innleggsark som ville være enda mer glamorøst enn et vanlig albumcover."
I en fjortendagers periode i Oktober 1968, kjørte Paul nesten daglig til Hamiltons hus i Highgate, for at de skulle jobbe sammen på collaget. Paul: "Det var veldig spennende for meg, for jeg var kunstinteressert, og nå fikk jeg være assistenten hans i en uke… samle bilder og lage nye kopier. Og så kunne jeg se på hele uka mens han lagde collaget. Det er flott å se noen male. Det fine var at han til slutt fylte hele collaget med bilder, for deretter å lime hvitt papir overalt, for å gi det litt rom. Han forklarte at det fikk pustet litt på denne måten."
White album plakat - Richard Hamilton/Paul McCartney
De fleste nylige bildene er tatt av John Kelly, men noen av bildene av Paul er tatt av hans nye elskerinne, Linda Eastman.
På baksiden av plakaten trykket man sangtekstene.
Gordon House foreslo å lage fire portretter, som skulle trykkes på innsiden av utbrettscoveret. Det er en jobb for John Kelly.
Igjen mener Kelly at det var han som foreslo denne ideen: "Jeg sa: ‘Hvis dere skal ha et hvitt cover, burde dere ha noen bilder av dere selv på innsiden. Ikke alle sammen slik som tidligere, men individuelle bilder, enkelt og greit slik at fansen får noe.’ De gikk med på å gjøre dette og jeg tok bildene på Apple. Ihvertfall tre av dem. Et helt enkelt bilde av dem, ikke noe fancy belysning eller noe slikt. På denne tiden hadde Paul enda ikke bestemt seg for om han skulle ha skjegg eller ikke. Vi ‘kranglet’ litt om dette og gjorde flere forsøk. Pauls bilde ble forresten tatt i Cavendish Avenue."
The Beatles individuelle portretter - John Kelly
Fargebilder av disse ble også lagt inn i coverne.
UK-utgaven av dobbeltalbumet hadde åpningen i toppen på den første pressingen; USA-utgaven hadde en mer standardisert tilnærming med sideåpninger. En annen forskjell var at de fire fargebildene i USA var litt mindre enn i UK. Tidlige utgaver har et beskyttelsesark oppå hvert foto og har spesielle svarte innerposer.
YELLOW SUBMARINE
Yellow Submarine - Heinz Edelmann
The Beatles ellevte offisielle albumutgivelse kom i form av et soundtrack album for tegnefilmen Yellow Submarine. Så for dette coveret ble det lagd en spesiell tegning med figurer fra filmen.
Designet er av Heinz Edelmann
Derek Taylor ble spurt om å skrive vaskeseddelen for baksidecoveret, men han bestemte seg for at han "ikke hadde noe nytt å si…" så han tok rett og slett og trykket opp en anmeldelse av The Beatles av en journalist fra the London Observer, Tony Palmer.
For det amerikanske publikum ba Capitol Dan Davis om å skrive en ny vaskeseddel som satte Yellow Submarine inn i en tidsepoke som startet "mellom årene 700 og 750 (anno Domini)". Derfor er trykkestilen og layouten på baksidecoveret fullstendig annerledes fra UK-utgaven.
Men også forsiden er forskjellig: Det første UK coveret hadde to røde linjer, en under tegningen av Beatles og Yellow Submarine og en annen under skriften. På pressinger fra U.K. og Frankrike står ordene "NOTHING IS REAL" trykket på midten av forsidecoveret. Disse er borte fra amerikanske og japanske pressinger.
Yellow Submarine baksidecover
GET BACK (IKKE UTGITT)
Get Back album (ikke utgitt) - Angus McBean
I ånden av 'back to the roots' følelsen fra Januar 1969 innspillingene, ble det bestemt av coveret til Get Back skulle være likt som coveret til det første albumet, Please Please Me. Fotografiet ville bli et bemerkelsesverdig side-ved-side sammenlikning av hvor mye de fire gutta hadde forandret seg i løpet av disse seks mellomliggende årene.
Angus McBean fikk i oppdrag å gjøre en eksakt kopi av det berømte første coveret. Han husker tilbake: "(I 1963) spurte jeg John Lennon hvor lenge de ville holde sammen som gruppe, og han svarte, "Åh, rundt seks år, regner jeg med - hvem har vel hørt om en skalla Beatle?". Vel det var rundt seks år senere at jeg ble forespurt om å gjenta fotografiet av Beatles slik de så ut nå – very hairy indeed. Da jeg kom inn der så kunne jeg ikke gjenta samme stilling. en ny portal hadde blitt satt inn og jeg fikk ikke kommet meg i samme posisjon. Men EMI spurte om jeg kunne komme tilbake om en uke. I mellomtiden rev de ned hele den nye portalen, og vi gjorde et nytt forsøk. Ringo Starr dukket opp forsinket, så kontorpersonalet til EMI drev og vandret i trappene på vei hjem. Jeg satte opp kameraet og John, fascinert av fotografering, kom ned og la seg ned ved siden av meg for å se gjennom kameraet. Jeg kan ennå høre skrikene fra EMI-jentene etter at de innså hvem de nettopp hadde skrevet over for å komme seg ut av døra!"
Fotosessionen fant sted den 13. Mai 1969 kl 18.
Dette nye bildet viste the Beatles i omtrent samme stilling som på 1963-bildene. Jeg vet om minst tre forskjellige utgaver av disse bildene:
Get Back bootleg
Get Back plakat
Blue Album (1967-1970)
Den første versjonen av Get Back-Albumet var klar for utgivelse i slutten av mai 1969. Promoutgaver ble trykket opp, inkludert cover. Det var meningen å utgi dette i juli 1969 med tittel GET BACK with Don't Let Me Down and 9 other songs.
I Juli 1969 ble albumets utgivelse utsatt til September 1969, for å falle sammen med det planlagte TV programmet og kinofilmen om innspillingen av albumet.
I September ble albumet utsatt igjen til Desember, fordi The Beatles i mellomtiden hadde spilt inn Abbey Road og ønsket å utgi dette albumet istedet for Get Back, et album intet medlem av The Beatles egentlig var interessert i lenger.
Etter hvert som tiden gikk, så ble filmen om Get Back gjort ferdig og det ble åpenbart at det fantes sanger i filmen som ikke var med på albumet. Derfor ble det allerede ferdige albumet igjen lagt på hylla, og den 5. Januar 1970 satte Glyn Johns sammen en ny versjon av Get Back albumet. Coveret ble ikke endret annet enn tittelen, på grunn av at 'Let It Be' var planlagt som neste single.
Til slutt endte coveret opp som ubrukt. Etter at bandet brøt opp fikk Phil Spector opptakene av John og Allen Klein for å remikse det.
McBean-fotografiene var likevel ikke forgjeves, ettersom ett av dem til slutt ble benyttet i 1973 på de to doble samleplatene "Red" og "Blue" albums.
Et samlebilde
ABBEY ROAD
Abbey Road - Iain Macmillan
I begynnelsen hadde albumet arbeidstittelen Everest, etter sigarettmerket som lydtekniker Geoff Emerick røykte. Det ble foreslått å ta et coverbilde med Mount Everest i bakgrunnen. Men ingen av medlemmene i the Beatles kunne overtales til å reise så langt for et album cover.
Når de ble spurt hvor langt de var villige til å reise, så kom svaret: "Kan vi ikke bare gjøre det på gata utenfor?"
Paul tegnet øyeblikkelig en kjapp tegning og freelance fotografen Iain Macmillan, en venn av John og Yoko, ble bedt om å ta bildet.
Pauls tegning
Fredag 8. August 1969, kl 11.35 stilte Iain seg opp på en liten trappestige midt i Abbey Road, mens en politikonstabel stoppet trafikken. The Beatles ruslet frem og tilbake på fotgjengerovergangen foran EMI Studioene og Iain tok seks bilder. Det femte var det beste. Ikke bare var det det bildet hvor alle gikk i takt, men de var dessuten på vei vekk fra EMI-studioene. Dette var en detalj som var viktig for enkelte av dem på denne tiden.
Takket være Mark Lewisohn vet vi nå at Macmillan brukte et Hasselblad kamera, med en 50 mm vidvinkellinse, innstilling f22, lukkertid 1/500 sec.
Linda Eastman tok noen ekstra bilder av The Beatles mens de ventet på trafikken.
Denne gangen kom albumet ut både uten bandets navn eller albumets tittel på forsiden, og intet sangtekstark ... det var et helt enkelt cover, med kun ett bilde foran, og ett bilde bak. For baksiden tok Iain Macmillan et bilde av ett av de mange gamle gateskiltene som hang på enkelte murvegger.
Abbey Road baksidefoto - Iain Macmillan
På det originale coveret utelot the Beatles med vilje 'Her Majesty' på slutten av side 2. Men ingen hadde informert industrimogulene i USA om dette. Derfor ble dette "rettet opp" ved at man la til denne tittelen på enkelte av coverne. Den ble etter hvert fjernet igjen fra coveret. Med dette var nok et amerikansk cover forskjellig fra det britiske.
Noen få måneder etterpå ble hver detalj av dette og andre Beatles covere offer for nitidig granskning etter spor som kunne peke på at Paul McCartney var død. "Jeg begynte å få brev og postkort fra folk som beskrev hvor åpenbart det var at Paul var død," erindrer George Martin. "De sa at de forsto alle sporene våre på coverne i de siste årene og, you know, jeg begynte snart å tro på det selv."
Peter Blake ble også nesten narret: "Vi dro for å besøke Paul. Vi snakket om ryktene og han sa, "Du skjønner jeg er ikke Paul McCartney. Du møtte Paul når du arbeidet med Sgt. Pepper og han hadde ikke dette arret på munnen sin. Se, jeg har et arr. Jeg er en stand in." Og i bare et lite øyeblikk var jeg usikker. Men så fortalte han meg at han hadde ramla med sykkelen sin…"
I Mars 1970 vant Abbey Road en Grammy for "Best Engineered Non-Classical Recording".
Etter albumtittelen ble EMI Studios senere omdøpt til "Abbey Road Studios".
Det berømte coveret ble kopiert av Paul for hans Paul Is Live album i 1993.
Paul Is Live - Iain Macmillan
LET IT BE
Let It Be - Ethan Russell/John Kosh
Da albumet med materialet fra disse innspillingene, tatt opp i Januar 1969, omsider ble utgitt i Mai 1970 sto det på baksidecoveret: "This is a new phase BEATLES album ... essential to the content of the film, LET IT BE was that they performed live for many of the tracks; in comes the warmth and the freshness of a live performance; as reproduced for disc by PHIL SPECTOR."
Med arbeidet til Phil Spector var alt forandret. Albumet hadde fått ny tittel, et nytt cover ble designet og det var lite som minnet om det originale Get Back albumet lenger.
Man følte at bildet som var tatt av Angus McBean ikke lenger var up to date. Så man trengte nytt coverbilde, men nå hadde faktisk the Beatles sluttet å eksistere som gruppe, og ingen av dem var interessert i noe som var "Beatles" lenger. En fotosession var utelukket.
John Kosh, som hadde ansvaret for designet av pakken, satte opp fire individuelle bilder mot en sort bakgrunn. Bildene var tatt av Ethan A. Russell, under filmopptakene i Januar 1969. På baksidecoveret var det ytterligere fire svart hvitt bilder, teksten som er gjengitt over, samt en rød Apple logo som markerte slutten på the Beatles.
Let It Be baksidecover - Ethan Russell/John Kosh
I U.K. ble det trettende og siste offisielle Beatles albumet først utgitt som en boks. Boksen inneholdt foruten albumet en 164-siders bok med masse tekst og hundrevis av bilder i svart hvitt og farger. Boken var lagt på plass i boksen ved hjelp av et spesielt tilpasset papp-etui, med LP'en liggende oppå. Det hele var holdt sammen av en ytre slipcase.
Let It Be boksen - Ethan Russell/John Kosh
Den store boken, som het "The Beatles Get Back" inneholdt stillbilder og dialog fra filmen, trykket¨på glanset papir av høy kvalitet. Fotoene var tatt av Ethan Russell, og teksten nedtegnet av Rolling Stone skribentene Jonathan Cott og David Dalton.
Get Back boka - Ethan Russell/John Kosh/Jonathan Scott/David Dalton
LP'en hadde en standard mørkegrønn Apple-etikett. Dette er en av de peneste Beatles LP pakkene som finnes. Opprinnelig pris på denne boksen var £2:19s:11d, i U.K.. For tiden er en komplett boks verdt rundt £200.
For den neste britiske pressingen av albumet et halvår senere, droppet man boksen og boka. Ja på coveret var selv det røde eplet vekk, omfarget til grønt.
I USA kom albumet ut med utbrettscover med flere bilder - og en rød Apple-etikett. Ingen boks, ingen bok.
Let It Be USA utbrettscover - Ethan Russell
Etter splittelsen, og særlig etter at kontrakten med EMI-Capitol utløp i Januar 1976, har begge plateselskapene utgitt noen samlinger som lider av tydeligvis tilfeldig valg av sanger, ukorrekte vaskesedler og forferdelige platecovere. Men the Beatles hadde selv ikke mer å gjøre med disse platene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar