Norwegian Wood: Star Club-båndene - og menneskene som var involvert

Star Club-båndene - og menneskene som var involvert

Av Geir Verket

Mange engelske band ble lokket over til Hamburg på begynnelsen av 60-tallet. Mens spillejobbene var få hjemme, fant de her et stort og stabilt klubbmiljø, der engelske band var ettertraktede.

Stuart Sutcliffes Höfner President

I 1961 og 1962 spilte et Merseyside-band i Hamburg, Cass and the Casanovas. Av og til var bandet tilbake i The Cavern i Liverpool, der de hadde regelmessige opptredener og bl.a. spilte med Cilla Black.
Brian Casser var "Cass" men bandet bestod av tre dyktige musikere som var lei av frontfiguren sin. Gruppa ble derfor oppløst, men de tre startet sammen et nytt band, the Big Three.

Den 16. august 1962 fikk Pete Best sparken i The Beatles. Siden Ringo på dette tidspunktet ennå ikke for fullt var med i The Beatles, fikk guttene ved et par anledninger hjelp av trommeslageren i Big Three, Johnny Hutchinson. Dette skjedde 16. august i Riverpark Ballroom i Chester og to konserter dagen etter, i Birkenhead og Wallasey. Hutchinson ville helst ikke spille, siden han likte Pete veldig godt og ikke skjønte hvorfor han ble sparket fra The Beatles, men manageren overtalte ham til å spille. John sa i et senere intervju at det kun fantes to gode aktive trommeslagere i Liverpool på denne tiden, Johnny og Ringo.

Frontfigur og gitarist i Big Three, Adrian Barber, konkurrerte med John Lennon, om å være Hamburgs mest originale og eksentriske musiker. De to overgikk hverandre i snedige påfunn for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Adrian Barber likte seg så godt i Hamburg at han sommeren 1962 flyttet til byen.
Etter mange utskiftninger og en del turbulens, ble bandet oppløst i 1964, med et lite comeback og plateutgivelse i 1973, under navnet The Big Three. Selv om det ikke eksisterte i mer enn 3 år, hadde bandet flere dyktige, kreative musikere, som senere har gjort seg bemerket i rockehistorien. Gitarist Johnny Gustafson, den siste av de tre i originalbesetningen, har således spilt med "de aller fleste."

Den 31. desember 1962 holdt The Beatles sin siste konsert i Hamburg. Ifølge en kontrakt måtte gruppen avslutte sitt opphold i Hamburg med å spille et par uker på slutten av 1962 i Star Club, fra 18.12. til 31.12. Riktignok mottok de DEM 750 pr. person pr. uke, men de hadde langt mer lyst til å spille i England for å promotere sin nyutgitte singel "Love me do," som allerede var inne på top 20. Til stede denne siste kvelden i Hamburg var nettopp Adrian Barber.
Etter at han sluttet i Big Three sommeren 1962, var han nå blitt stage-manager på Star Club. Selv om han ikke stod på scenen, skulle han denne kvelden gjøre en av sine mer berømte "opptredener". Ved hjelp av en 4 spors spole-båndopptaker med håndmikrofon, tok han opp alt som skjedde på scenen denne kvelden, inklusive The Beatles' opptredener.
Bakgrunnen var rett og slett at han ønsket å teste ut hvordan kvaliteten ble ved å feste en enkel mikrofon ved siden av scenen. Lite visste han på dette tidspunktet at nettopp dette skulle danne opptakten til en såpeopera som skulle vare i mange år.

The Beatles (her ved John Lennon) på scenen på Star Club i 1962

Edward ("Ted") Taylor var forgrunnsfigur i gruppen Kingsize Taylor & the Dominos. Dette engelske Merseyside-bandet var også gamle kjente av Beatles-guttene. De hadde ved en rekke anledninger opptrådt sammen i England og nå spilte de i Hamburg - samtidig med The Beatles. Denne gruppen var også kjent for å spille sammen med Cilla Black, og Taylor var selv kjæreste med Cilla i en periode. Personlig var han mest kjent for sin flotte stemme, og ekspertene mener at årsaken til at han til slutt endte opp som slakter, og ikke som en stor vokalist i hjemlandet, var at han oppholdt seg for lenge i Tyskland - helt frem til 1965. Da han først dro tilbake til England, var dermed "toget gått." Det hører absolutt med til denne historien at Taylor og hans band også tilbød Ringo trommejobben i august 1962. Ringo aksepterte faktisk dette tilbudet, men da han få dager senere fikk et nytt tilbud, denne gang fra The Beatles, valgte Ringo å gi kontra beskjed til Taylor.
Nyttårsaften 1962 samarbeidet Taylor med Adrian Barber, da The Beatles ble tatt opp på bånd. Barber, som ikke hadde noen baktanker med opptakene, lot deretter Taylor betingelseløst overta båndene. Taylor tok båndene med tilbake til England, der han ga dem til en studiotekniker i Hackins Hey, Liverpool. Teknikeren gjorde ingenting med dem, og etter en tid flyttet han ut av lokalene. De ble dermed stående tomme.

Dansende gjester på Star Club i 1962. Det KAN være Lennon som titter frem bak sceneteppet i bakgrunnen.

Etter hvert som The Beatles ble en kommersiell suksess, tilbød Edward Taylor Brian Epstein å kjøpe båndene. Da det første tilbudet kom, var Epstein kun villig til å betale £ 20, noe Taylor syntes var for lite. Det Epstein ikke visste, var at båndene på dette tidspunktet juridisk sett allerede var EMIs eiendom. I begynnelsen trodde Epstein nemlig at opptakene var av eldre dato, kanskje helt tilbake til 1961. Da dato for opptakene til slutt ble klart, 31.12.1962, ble det også klart at The Beatles på dette tidspunktet hadde en eksklusiv avtale med Parlophone, et datterselskap av EMI.

Allan Williams var som kjent Beatles' booking manager i perioden mai 1960 til april 1961. I 1972 var han med på et rock & roll revival arrangement i Liverpool, der også Edward Taylor opptrådte. Det var her Taylor fortalte Williams om båndopptakene, og Williams ble veldig interessert. De gikk sammen til det forlatte platestudioet, og til slutt fant de opptakene blant mye annet rot. Taylor fikk båndene utlevert fra en lydtekniker, og han ga de sannsynligvis gratis videre til Williams. Williams tilbød videre båndene til Apple Corps. Ltd. for £ 10.000,- pluss royalties. Etter at selskapet hadde rådført seg med Beatles guttene, fikk Williams avslag. Først og fremst pga. de finansielle problemene Apple Corps. Ltd. hadde på denne tiden.

Apple

Williams hadde også møter med George og Ringo. Den 15. august 1973 forsøkte han å overbevise dem om at siden han tidligere hadde gjort så mye bra for The Beatles, kunne i det minste guttene nå kjøpe disse båndene av ham. Tilbudet var nå på £ 5.000,-. George var enig i at Williams hadde gjort mye bra for Beatles-guttene og etter å ha avslått tilbudet fra ham flere ganger, ber George Allan lukke øynene og holde frem hendene sine. Deretter tømmer han noe oppi hendene hans. "Hva er dette", sier Williams. "Det ser ut som brente peanøtter." "Det er rubiner", sier George. "Ubehandlede rubiner." Det viste seg også å være riktig. Williams fikk med seg 16 stykker, sammen med en håndskrevet lapp fra George til hans kone: "Gratulerer med dagen (Gi Allan et spark) - Gud velsigne deg, George H. og Ringo S." Samtalene med Williams var tøffe, med en vulgær språkbruk, og etter at de var over sier George til Ringo at "jammen er det lenge siden noen har turt å snakke til oss på denne måten."

Ser vi dermed på bakgrunnen til de to personene som hovedsakelig dannet opptakten til alt oppstyret rundt Star Club-båndene - Williams og Taylor, hadde de én ting til felles. De var begge blitt forsmådd og følte seg urettferdig behandlet av Beatles-guttene. I hvor stor grad dette var utslagsgivende for deres initiativ er selvsagt umulig å si.

Etter dette begynte Williams å se seg om etter en annen kjøper. Han var nær ved å selge platen til en bootlegger, men i september 1975 fant Williams endelig en seriøs kjøper. Den som bød mest og fikk tilslaget var Paul Murphy i BUK Records, som var et datterselskap av Polydor Records. Murphy var også en tidligere Liverpool gitarist og vokalist, som bl.a. hadde spilt med Rory Storm. Det var den samme Paul Murphy som 14 år tidligere tipset Brian Epstein om at han måtte gå til HMV-butikken i Oxford Street og konvertere Decca-opptakene med The Beatles til acetatplater. Tipset kom da Epstein beklaget seg over at ingen av plateselskapene en gang gadd å høre på båndene med The Beatles. Rett etterpå fikk som kjent Epstein og The Beatles kontrakt med Parlophone. Paul Murphy hadde flyttet til Hamburg i 1963 og hele tiden arbeidet for Polydor. Her hadde han også bl.a. inngått en avtale med Tony Sheridan, som han kalte "The Teacher" for andre engelske band. Murphy hadde også produsert en plate med Kingsize Taylor & the Dominoes.

Murphy investerte totalt £ 50.000,- i båndene og etablerte selskapet Lingasong Music Ltd. for å produsere plater av båndene. Pressen begynte snart å trykke artikler om at et nytt pre-EMI album med The Beatles var under bearbeidelse. Det ble etter hvert investert mye penger i å heve kvaliteten på båndene. De ble bl.a. konvertert til 16 spors bånd.

Den 28. august 1976 fant den første Beatles Convention sted i St. Andrews Hall i Norwich. Et av høydepunktene på dette arrangementet var et intervju med Allan Williams og en offentlig avspilling av båndene fra Star Club.

I desember 1976 rapporterer musikk-avisen "New Musical Express" bl.a. at "The Beatles' Hamburg Tapes, innspilt for 14 år siden, ...vil bli utgitt som et dobbeltalbum tidlig neste år..."

Beatles-guttene begynte nå for alvor å forstå hva som var i ferd med å skje, og den 21. januar 1977 fikk Murphy besøk av en advokat fra Apple. Advokaten fikk vite at en plateutgivelse ville komme i løpet av våren, men sannsynligvis noe senere i England, da man ville unngå å utgi albumet samtidig med det annonserte "Hollywood Bowl" albumet. I slutten av mars inviterte Murphy journalister til en pressekonferanse, der han lanserte nyheten om liveplaten. Invitasjonen kom i form av et virkelig eple, noe som gjorde at mange av dem som møtte opp faktisk trodde Apple stod bak. Etter dette besluttet Apple å gå til sak for å få stoppet utgivelsen.

Søksmålet ble tatt ut 1. april. Formelt var det Apple og The Beatles, som forsøkte å stanse utgivelsen ved en midlertidig forføyning mot Lingasong og Paul Murphy. I søksmålet forsøkte man å forhindre "produksjon, salg og distribusjon av plater konkretisert ved en live-oppføring av The Beatles før de ble berømte." Murphy hevdet på sin side at John hadde gitt Barber og Taylor tillatelse til å gjøre opptakene i bytte mot noen øl.

Saken var imidlertid vanskelig for våre venner. Ved midlertidige forføyninger var det på dette tidspunktet i England vanlige forutsetninger at :

saksøker kunne dokumentere alvorlig skade for seg selv.
det ville oppstå enda mer skade for saksøker å vente på en ordinær rettssak etter at utgivelsen hadde funnet sted.
saksøkte ikke ville bli påført urettmessige tap pga. en utsettelse.

Det var tre forhold som ble sentrale i saken.

Hovedspørsmålet dreide seg om "the dramatic and musical performers' protection act." Loven, som også ble kalt "bootlegger's act", krevde skriftlig samtykke fra artisten før utgivelse av materialet. Hvis så ikke forelå, kunne bøter gis med £ 20 pr. plate og fengsel i inntil 2 år. Dommeren vektla derimot ikke Neil Aspinalls skriftlige uttalelse på vegne av The Beatles og Apple at Taylor aldri fikk tillatelse til å gjøre opptakene. Murphy viste på sin side til en dom fra 1930, som ikke hadde gitt en artist medhold i en lignende sak. Dommeren fant etter hvert at denne dommen fra 1930 måtte ha presedens også i denne saken, da den nødvendigvis måtte være i hht. lovens intensjon. Loven var nemlig ikke blitt endret etter at denne dommen ble avsagt.
Apple hevdet i søksmålet at utgivelsen hadde en negativ innvirkning på deres "gode rykte og renommé." På dette punktet var dommeren uenig med Apple, da han mente at det i beste fall var snakk om at Beatles' rykte kunne bli noe, men ikke mye, påvirket.
Det tredje og siste argumentet i søksmålet var at Apple mente Lingasong hadde for liten egenkapital (kun lovens minimum - £ 100,-) til å kunne håndtere et eventuelt senere erstatningssøksmål fra The Beatles etter at platen var utgitt. Retten måtte dermed vurdere selskapets økonomiske situasjon. Retten tok derimot også med i denne betraktningen den høye investeringen Murphy hadde gjort i å oppgradere kvaliteten på båndene. Det at Apple hadde visst om båndene så lenge uten å gå til søksmål, samtidig som Murphy åpent hadde investert mye penger i å forberede en utgivelse, ble nok utslagsgivende for at dommeren heller ikke på dette punktet støttet Apple.

Dommer Robert Megarry ga dermed ikke Apple og The Beatles medhold. I tillegg til de ovenfor nevnte forhold, la retten til grunn at båndene var av historisk interesse. Argumentet om at kjøpere av platen kunne tro dette var en "ny" Beatles LP, ble også parert av Lingasong, da de lovet å være helt åpne i annonseringen på at dette var gamle opptak..

Et spørsmål som fremdeles henger i lufta er hvorfor EMI ikke involverte seg i saken, men lot Apple kjøre saken alene. Det var EMI som samme år ga ut "Live at the Hollywood Bowl", og som kunne blitt skadelidende pga. konkurranse fra et annet Beatles-album. I tillegg var det, som nevnt, også EMI som hadde de eksklusive rettighetene med gruppen da opptakene fant sted. En grunn var kanskje at Lingasong under hele prosessen åpenbart spilte på en usikkerhet om når opptakene var skjedd. De påstod lenge at opptakene var fra 1961. På denne tiden var det Polydor som hadde en avtale med The Beatles, og Polydor hadde Lingasong allerede gjort en avtale med, siden Murphy som nevnt kom fra dette selskapet. Man kan også spekulere i at EMI tidlig i prosessen følte at de hadde en dårlig sak og rett og slett bare ville unngå negativ publisitet. Da dommen falt 6. april sendte EMI kun ut en kort pressemelding, som sa: "No comment."

LP-utgivelsen

Førsteutgaven av dobbeltalbumet "Live! at the Star Club in Hamburg, Germany;1962" (Bellaphon BLS 5560) ble presset i Tyskland og utgitt her 2. mai 1977 (13. juni 1977 i England). Fire dager senere, den 6. mai, slapp EMI albumet "The Beatles at the Hollywood Bowl." Produsenter var Larry Grossberg, Larry Halpern og Mitchell Margo. Plateutgivelsen i England skulle bli noe mer komplisert enn planlagt da 100.000 plater, som skulle sendes fra Tyskland til England, den 8. april ble stående fast på en flyplass i Tyskland pga. en arbeiderstreik. Albumet ble ingen storselger, men nådde 111. plass på Billboard 200 listen. I USA ble albumet distribuert av selskapet Double H Licensing Corp.

Båndene inneholdt i alt 33 spor. 26 av disse ble utgitt på dobbeltalbumet "Live! at the Star Club in Hamburg, Germany;1962". 5 av låtene som manglet på den engelske og tyske utgaven av albumet (litt forskjellig fra USA-utgivelsen) var "Where have you been all my life", "Sheila", "I'm gonna sit right down and cry over you", "Till there was you" og "My girl is red hot". De 4 første av disse er etter hvert utgitt på andre album, mens den siste fremdeles ikke offisielt er utgitt. De to siste låtene fra tapen, er alternative versjoner av "To know her is to love her" og "Roll over Beethoven."

Den elendige lydkvaliteten viser selvsagt det useriøse ved opptakene, men det er også andre tydelige tegn som viser at gruppen ikke planla noen innspilling. Her er noen av disse, selv om de fleste ble redigert bort på platen. - Låtene "Be-bop-a-lula" og "Hallelujah, I love her so." De lærde strides om vokalisten var kelneren Fred Fascher eller broren hans Horst Fascher som var daglig leder i klubben. Ingen av dem var derimot noen sangere. Det litteraturen kan fortelle om Horst Fascher er at han hadde vært bokser og sittet i fengsel for mord på en sjømann i en barkrangel. Mot Beatles-guttene var han alltid hyggelig, og de sier senere at de faktisk følte at han beskyttet dem.

- Melodien "A taste of honey" blir delvis sunget med teksten "A waste of money", mens refrenget i sangen "Shimmy Shake", "Shimmy, Shimmy" blir til "Shitty, Shitty."
- "'Till there was you" blir annonsert av John til ordene: "Dette nummeret er en cha-cha-cha og er dedikert Adolf Hitler."

I 1981 solgte Lingasong rettighetene til båndene videre til Audio-Fidelity, slik at disse også kunne utgi tapene. Audio-Fidelity bearbeidet kvaliteten ytterligere. Dessverre ødela de flere ny-utgivelser av båndene pga. billige forpakninger og en del trykkfeil på omslaget. Bl.a. ble en del låter angitt med gale navn og også listet i gal rekkefølge på omslaget.

Den første CD-utgaven av albumet ble utgitt 16. desember 1985 på etiketten "Overseas". Denne inneholdt 30 av sporene.

I 1998 kom en ny copyright-lov i England. Loven ga artistene større beskyttelse enn tidligere mot uautoriserte opptak. På denne bakgrunn bestemte de gjenlevende Beatles-guttene og Yoko seg igjen for å saksøke Lingasong for å få kontroll over båndene. Søksmålet kom som et svar på Paul Murphys nye planer om å relansere Star Club-platen ved hjelp av massiv TV-reklame.

Rettsaken begynte 5. mai 1998 i Londons High Court. Murphy og Taylor gjentok de samme argumentene som i saken fra 1977. Opptakene var i hht. dem gjort etter muntlig avtale med John, og siden han var leder for gruppen, mente de det burde være en gyldig avtale. Det var George som representerte The Beatles denne gangen, og 6. og 7. mai vitnet han i retten. Han sa bl.a. at; "båndene er det dårligste jeg noen gang har hørt." Han sa videre at; "samme hva de sier, vi så ikke båndopptakerne, vi ba de ikke om å gjøre det, vi hørte dem ikke, vi hadde ingenting å gjøre med dem - og det er historien. Selv om Taylors påstand om at han hadde snakket med John skulle være sann, blir det ikke automatisk en bindende forretningsavtale om én full person tar opp på bånd hva en gjeng med andre fulle personer gjør... Jeg kunne gå ut i kveld å ta opp Mick Jagger på bånd, men det betyr ikke at jeg kan selge opptaket i morgen."

Den 8. mai 1998 ble dom avsagt i saken. Dommer David Neuberger fant Harrisons argumenter "overbevisende" og motpartens "forvirrende og inkonsistente." Han slo videre fast at opptakene fra 1962 ikke lenger kan distribueres av Lingasong Music Ltd. Lingasong ble dømt til å overlevere alle kopiene av de originale tapene. Denne gang fant retten at det ikke forelå noe samtykke fra John og Beatles-guttene, slik Edward Taylor hevdet. Lingasong måtte også betale Beatles-medlemmenes advokathonorarer, samt saksomkostninger.

Dommen sa også at samtlige CDer måtte trekkes tilbake fra butikkene. Selv om det ikke alltid er lett å forutsi denne bransjen, betyr vel dette at de som ønsker å skaffe seg disse låtene og ikke gjorde det i perioden 1977-1998, nå må gå andre steder enn i nærmeste platebutikk for å kjøpe disse.

Kilder:
The man who gave The Beatles away, Allan Williams/William Marshall
Intervju med Brian Griffith (Big Three medlem etter Adrian Barber)
The Beatles vs. Lingasong, Joseph C. Self
Graham Calkin's Beatles Pages, Internet
Beatles Reference Library, Allan Kozinn
The Beatles Encyclopedia, Bill Harry
The Beatles Diary, vol. 1, Barry Miles
K&K, center-of-beat.com
Anthology, The Beatles
BBC News, mai 1998
Shout, Philip Norman

Addendum
av Roger Stormo

Diverse utgivelser av materialet:

First Live Recordings

I 1979 lot Pickwick Records gjennomføre ytterligere restaurering ved hjelp av diverse filtere og equaliserinnstillinger på sangene som var på den amerikanske Lingasong-utgivelsen, og ga det ut på to LPer som het "First Live Recordings" (SPC 3661/ 3662). Samlingen inkluderte sangen “Hully Gully” som de krediterte The Beatles med, men denne ble faktisk fremført av Cliff Bennett and the Rebel Rousers, som også befant seg på Star Club-båndet.

Historic Sessions

I 1981, etter at Lingasong settet var utgått fra katalogen, solgtes teipene til Audio-Fidelity, som nok en gang forsøkte å restaurere lyden ytterligere. Audio-Fidelitys UK-utgivelse "The Beatles Historic Sessions" (AFELD 1018), denne gangen med alle de 30 sporene, led av dårlig innpakking og feil i teksten som omhandlet innspillingene.

Rockin' At The Star Club

I 1991 ga Sony ut et 2-CD sett (AK 48544/ 48604, med til sammen 22 spor), og i 1992 produserte de en versjon som de kalte "Rockin’ at the Star Club" (A 22131, med 16 spor) for sitt Columbia House Music Club selskap, men ble saksøkt av Beatles/Apple Corps Ltd samme år, noe som gjorde at de trakk tilbake utgivelsene.

Lingasong CD, 1995

I 1995 ga Lingasong ut en CD med alle 30 sporene. Denne gangen var Beatles/Apple Corps mer organisert, og fikk medhold i retten - som nå ga Beatles/Apple Corps full eierskap til teipene og eksklusive rettigheter til å utgi de.

Videoutgaven av Anthology TV-serien benyttet noe Star Club-materiale på lydsiden

I 1996 benyttet Beatles/Apple Corps Ltd dette til å lydlegge noe av materialet på TV- og videoserien The Beatles Anthology med Star Club-opptak.

Bootlegen "Red Hot" fra 2010

I 2010 kom denne utgaven ut som gratis nedlasting på internett. Fra nå av er det kun bootlegs (undergrunnsutgivelser) med Star Club-materialet. Det som kjennetegner denne og også Purple Chicks tidligere bootleg, er at disse er satt sammen og restaurert av dyktige amatører med kjærlighet til Beatles, noe som gjenspeiles bl.a. av at de historiske fakta som presenteres er til å stole på, og som vi ser: coverbildet er korrekt. Dette er Beatles på scenen i Star Club i 1962. Det var noe ingen av de offisielle plateselskapene hadde tenkt på - å bruke et bilde som faktisk samsvarte med innspillingene de presenterte. Nå er dette det beste bildet av Beatles på Star Club i 1962, så det samme bildet blir benyttet igjen og igjen på bootlegs av materialet.

Addendum II
av Roger Stormo

Det er gjort flere forsøk på å rekonstruere settene som utgjør materialet på båndene og det ser ut til at det som er mest sannsynlig er at følgende sanger er fra disse opptakene:

Sett 1, 25 Desember 1962:

Be Bop A Lula (vokal: Fred Fasher)(2:28)
I Saw Her Standing There versjon 1 (2:46) .
Hallelujah, I Love Her So (vokal: Horst Fasher)(2:06) .
Red Hot (0:32)
Sheila (1:59)
Kansas City/Hey! Hey! Hey! Hey! (3:07)
Shimmy Like Kate (2:16)
Red Sails In The Sunset (2:02)
Ask Me Why versjon 1 (ukjent spilletid)
I'm Gonna Sit Right Down And Cry (Over You) (1:46)
Twist And Shout (2:24) .
To Know Her Is To Love Her versjon 1 (ukjent spilletid)
Mister Moonlight (2:06)
A Taste Of Honey versjon 1 (ukjent spilletid)
Falling In Love Again (1:58)
I'm Talking About You versjon 1 (01:48) .
Roll Over Beethoven versjon 1 (2:13)
Long Tall Sally (1:45)
I Remember You (1:54)

Sett 2, 28 Desember 1962:

Sweet Little Sixteen (2:44)
A Taste Of Honey versjon 2 (2:31)
Till There Was You (1:59)
Where Have You Been All My Life (2:13)
Lend Me Your Comb (1:44)
Your Feet‘s Too Big (2:18)
I‘m Talking About You versjon 2 (1:52)
Besame Mucho (2:39).
To Know Her Is To Love Her versjon 2 (2:29)
Everybody‘s Trying To Be My Baby (2:29)
Matchbox (2:32)
Little Queenie (3:53)
Nothin‘ Shakin‘ (But The Leaves On The Trees) (1:16)

Sett 3, 30 Desember 1962:

Road Runner (1:53)
The Hippy Hippy Shake (1:40)
A Taste of Honey versjon 3 (1:45)
Money (That‘s What I Want) (ukjent spilletid)
Reminiscing (1:38)
Ask Me Why versjon 2 (2:14).
I Saw Her Standing There versjon 2 (2:48)

Rekkefølgen er sannsynlig, men sanger innenfor hvert sett kan være omstokket i forhold til originalteipen. Listen er utarbeidet på grunnlag av både skriftlige kilder og diverse over- og undergrunnsutgivelser av opptakene. De som har stått bak detektivarbeidet for å lage denne listen er de tyske Martha Rednow og Ben Gesh og ble publisert i flere deler i det nederlandske fanklubbladet mellom mars 1997 og november 1998, under titlene "The Star Club tape story" og "All about the Star Club tapes". Et nytt forsøk fra svensken Hans Olof Gottfridsson i august 1997 i boka "From Cavern to Star Club" resulterte i en hypotese om et fjerde sett. Franskmannen Eric Krasker tilbakeviste Gottfridssons forsøk i sin bok The Beatles Fact and Fiction 1960-1962 fra 2010, men først ute på fransk i 2003 med tittelen "Enquête sur un mythe 1960-1962".

Alle disse har oppsøkt de samme kildene i sitt detektivarbeide, nemlig:

Vinylplatene fra 1977 samt alle senere reutgivelser på vinyl og CD som var ute på markedet frem til de skrev artiklene. (Totalt 30 Beatlessanger).
Et "sampler" bånd kopiert av Allan Williams i 1978, som inneholder 7 Star Club sanger ubesudlet av senere forsøk på restaurering (I Saw Her Standing There [fra 30/12/62], Kansas City/Hey Hey Hey Hey, Shimmy Like Kate, Falling In Love Again, Roll Over Beethoven [fra 25/12/62], Your Feet’s Too Big og Sweet Little Sixteen).
Sangen Red Hot (kun et 31-sekunders utdrag) som dukket opp på en bootleg for første gang i 1978.
Bootlegen Mach Shau! (Savage SC 12620), eller dens amerikanske versjon The Beatles vs. the Third Reich (VE Records DX 62) som inneholder alternative versjoner av sanger som I’m Talking About You og Roll Over Beethoven pluss udoktorerte versjoner av Till There Was You, A Taste Of Honey og Where Have You Been All My Life.
Et bånd som i dag tilhører en privat samler i Tyskland med 15 sanger, hvorav kun 7 er med Beatles: Road Runner, Hippy Hippy Shake, A Taste Of Honey [fra 30/12/62], Money, Reminiscing, Ask Me Why [fra 30/12/62] og I Saw Her Standing There [fra 30/12/62]. (De andre sangene fremføres mest sannsynlig av Ted "Kingsize" Taylor and the Dominoes.)
Mike Evans’ artikkel fra Melody Maker on August 4, 1973, med tittelen: Beatles backtracks – the strange story of the Hamburg tapes. Selv om artikkelen ikke inneholder en lang liste om settene Adrian Barber tok opp, gir den interessante ledetråder om innholdet på båndene og indikerer at til sammen 36 sanger med Beatles ble tatt opp.

Gottfridsson baserte også sitt forsøk på rekonstruksjon på en telefonsamtale han hadde hatt med Ted "Kingsize" Taylor, ifølge Krasker stolte svensken for mye på Taylors hukommelse.