 |
| På vei til konsertscenen på Shea Stadion |
Rolling Stones forsøkte. Deres manager, Andrew Loog Oldham ga de et image som «de slemme guttene», i kontrast til «de snille» Beatles. Her i Norge som så mange andre steder ble det litt konkurranse de to gruppene imellom om hvem som var ungdommenes yndlinger. Senest i 2014 kom det ut en bok om fenomenet, «Beatles vs Stones (Hva skjedde egentlig?)» av John McMillian, til norsk ved Arild Rønsen. Her også konkluderes det med at «konkurransen» var medieskapt, Rolling Stones' plater solgte egentlig bare brøkdeler av Beatlesplatene, og medlemmene i de to gruppene var egentlig venner. Ja, det var til og med George Harrison som hadde sørget for at Rolling Stones fikk platekontrakt, et faktum som ikke var spesielt godt kjent på sekstitallet.
En annen ting som skjedde var at Beatles og de andre gruppene i kjølvannet av den britiske invasjonen ga inspirasjon til en haug med tenåringer som kjøpte seg instrumenter og satte i gang med å øve. De beste av disse skulle bli til en ny generasjon utøvere.
For Beatles ble 1965 på mange måter en repetisjon av 1964: de spilte inn nok en film regissert av Richard Lester, de ga ut singler, EPer og to nye LPer, John skrev nok en bok i samme stil som fjorårets debut, de opptrådte på Ed Sullivan Show igjen, og de dro på nye turnéer. «Same procedure as last year».
 |
| Johns bok nr 2, "A Spaniard In The Works" ble nyutgittt i 2014. |
Da de reiste rundt på sine konsertturneer var imidlertid mange av de nye sangene såpass sofistikerte at kun noen få av de fikk være med på spilleplanen, mange sanger fra fjoråret ble resirkulert og fremført live nok en gang. Og de måtte bookes inn på større arenaer på grunnn av et stadig voksende publikum. I august begynte de å spille på utendørs idrettsstadioner, som de første popstjernene som gjorde dette. Konserten på «Shea Stadium» i New York ble filmet, og resulterte i en TV-film som ikke ble vist før året etter.
Et område de trappet ned på, var eksklusive opptredener på BBC radio. Dette hadde vært en viktig faktor i klatringen til toppen, og de hadde til og med sin egen radioserie, «Pop Go The Beatles». I 1965 ble det bare ett radioprogram, «The Beatles invite you to take a Ticket To Ride», og med det programmet satte de punktum for radiokarrieren i BBC.
Nå var det TV som gjaldt, og med dette for øye begynte de å lage egne musikkvideoer. Den første av disse var for sangen «Help!», og deretter skulle de lage musikkvideoer for hver gang de skulle utgi ny single. Videoene ble solgt til TV-selskap verden over, og dermed slapp Beatles å reise rundt for å opptre på TV-programmene selv.
Marijuana skulle bli en viktig faktor i Beatlenes liv i 1965. De var ikke noviser når det gjaldt kunstige stimuli, de hadde tross alt lagt grunnlaget for sin karriere i syndens pøl i Europa, Hamburgs Reeperbahn. De hadde ifølge George stiftet bekjentskap med cannabisplanten allerede i 1960, uten at dette hadde gjort spesielt inntrykk på dem. Men etter å ha blitt påspandert en sannsynligvis mer potent variant av stoffet fra Bob Dylans personlige lager den 28. august 1964 hadde de fått et annet syn på planten, og i 1965 var det marijuana som var favoritten når de skulle slappe av. Det sies at under innspillingen av «Help!»-filmen måtte regissør Richard Lester sørge for at de fleste scenene ble innspilt om formiddagen, for etter hvert ble gutta ganske rødøyet i nærbildene. Selv om de tydeligvis ikke hadde noe imot å være påvirket på settet under filminnspillingen, visste de at stoffet ikke egnet seg under plateinnspilling. Kanskje satte det sitt preg på selve komponeringen av sangene, men når de gikk i studio for å spille de inn, var de nyktre.
Når vi treffer Beatles igjen i starten av 1965 er de i ferd med å spille en serie julekonserter. Dette var noe de hadde gjort også i overgangen 1963-64, og manager Brian Epstein hadde igjen overtalt de. Men dette skal bli siste gang. Julekonsertene var både show og konserter, der Beatles og andre artister både opptrådte i forskjellige komiske sketsjer og holdt konsert. «Another Beatles Christmas Show» startet julaften 1964 og strakk seg inn i det nye året – helt frem til 16. januar. Fire dager senere frir Ringo til kjæresten Maureen Cox, og hun svarer ja. I mellomtiden er de andre på velfortjente ferier, John og kona Cynthia er på skiferie i alpene, George og kjæresten Pattie er også på Europaferie mens Paul og kjæresten Jane er i Tunisia.
 |
| Ny norsk EP, "I Feel Fine". |
Fortsatt ligger «Beatles For Sale» på LP-listene rundt om i verden, og i Norge utgis det en EP med de gamle sangene «I Feel Fine», «Baby It's You», «She's A Woman» og «It Won't Be Long». Det er norske «Helle» som har signert tegningen som pryder omslaget.
I tillegg utgis en single fra «Beatles For Sale», den har «Rock And Roll Music» på den ene siden og «Eight Days A Week» på den andre. Singlen blir en storselger i Norge, og blir den første og eneste platen med Beatles som selger til gull.
 |
| Den vriene tredjeutgaven av singlen. |
Det er 15. februar og sangene de spiller inn er Johns «Ticket To Ride», Pauls «Another Girl» og Georges «I Need You». På de to førstnevnte er det en litt uvanlig besetning, idet det er Paul som spiller sologitaren istedet for George. George og John hadde på denne tiden kjøpt seg hver sin Fender Stratocaster, og Paul spiller sin nye Epiphone Casino på disse soliene. George mente senere at «Ticket To Ride» var den siste sangen han spilte inn med sin 12-strengers Rickenbacker fra 1963, gitaren som hadde vært så sentral i Beatles' sound i 1964. De gjør seg ferdig med «Ticket To Ride» på formiddagen, mens de to andre sangene blir ferdige i løpet av dagen etter. Deretter setter de i gang med innspillingen av Johns «Yes It Is», men er ikke fornøyde med resultatet. De legger sangen på hylla så lenge, og neste dag spiller de istedet inn Pauls «The Night Before», før de går i gang med nok en av Georges sanger, «You Like Me Too Much». Neste dag er 18. februar, og de starter med å mikse noen av de ferdige sangene, før de spiller inn Johns nye «You've Got To Hide Your Love Away» og Pauls «Tell Me What You See». John og Paul har også skrevet en sang for Ringo, og de spiller den inn til slutt denne dagen. Sangen heter «If You've Got Trouble» og om du ikke husker denne er du unnskyldt. Den ble nemlig vraket, da Beatles ikke var fornøyde med resultatet og sangen skulle ikke dukke opp igjen før den kom ut på oppsamlingsprosjektet «The Beatles Anthology» på midten av nittitallet.
Etter disse innspillingene drar Beatlesgutta på nattklubb i London, noe som gjør at de ankommer studio først utpå dagen neste dag. Der spiller de inn Johns «You're Going To Lose That Girl» i løpet av tre timer, og gir seg for dagen.
Det begynner å nærme seg avreise for å dra til Bahamas der innspillingen av «Help!»-filmen skal starte, men Beatles rekker nok en økt i studio. Det er 20. februar og sangen de spiller inn er «That Means A Lot». Sangen blir ikke dømt god nok av gutta, og etter å ha forsøkt å spille den inn på nytt en drøy måned senere ender de med å gi den bort til P.J. Proby som gir den ut på en single som ender på 24.plass på hitlistene. Beatlesversjonen dukket omsider opp på «Beatles Anthology 2» i 1996.
22. februar drar de til Bahamas, med mellomlanding i New York. 1400 fans er på Heathrow for å vinke farvel til Beatles, som reiser sammen med skuespillerinnen Eleanor Bron, som har den kvinnelige hovedrollen i filmen. Det sies at Beatles fyrte opp sine marijuanasigaretter umiddelbart etter take-off og ikke sluttet å fnise før flyet landet på Bahamas, der tusener av fans ventet på å se dem ankomme. Etter å ha ankommet blir det arrangert en provisorisk pressekonferanse på flyplassen for de fremmøtte journalistene, før gruppa sjekker inn i sine suiter på Balmoral Club, og drar til stranden for en svømmetur ved midnatt. I og med at scenene på Bahams blir innspilt først, men skal være på slutten i den ferdige filmen, må de nemlig passe på å ikke bli brune.
11. mars er de ferdige med scenene som skal spilles inn på Bahamas, og drar hjem igjen. Der blir de ikke lenge, for 13. mars bærer det avsted til en ny filmlocation, Obertauern i de Østerrikske alper. På denne tiden blir det annonsert at filmen skal ha tittelen «Eight Arms To Hold You», en tittel som Ringo har funnet på. Lester ville egentlig at filmen skulle hete «Help», men fant ut at denne filmtittelen allerede var copyrightbeskyttet av et annet filmselskap. 22. mars drar de tilbake til London for å spille inn filmens scener i og rundt filmstudioene på Twickenham. Når de ikke jobber på filmen har de muligheten til å sosialisere en smule, George og John har sitt første møte med LSD, Beatles forsøker å spille inn «That Means A Lot» igjen og de opptrer i forskjellige TV-programmer. Det er aldri en kjedelig dag. 1. april dukker Johns far Freddie Lennon uventet opp og overrasker sin sønn som han ikke har sett siden John var fem. «Hvor har du vært de siste tyve årene av mitt liv?» er imidlertid Johns replikk til faren, og de to fortsetter å ha et anstrengt forhold. John og Cynthia lar Freddie få bo sammen med de i tre dager, før de konkluderer med at han har oppsøkt dem av økonomiske, ikke sentimentale grunner.
5. april filmer Beatles scenene som finner sted på den indiske restauranten «Rajahama» og George plukker opp ett av de indiske instrumentene som er med der, en sitar. Han forsøker å spille på den, og finner ut at den frembringer en artig lyd. I månedene som kommer skal han bli mer og mer fascinert, og til slutt kjøper han sin egen sitar fra butikken «Indiacraft» i London.
Etter hvert som filmingen skrider frem, finner Lester ut at hans opprinnelige forslag til filmtittel, «Help» likevel kan benyttes hvis han legger til et utropstegn! Filmen får dermed sin endelige tittel «Help!», og Lester ber herrene Lennon-McCartney komme opp med en tittelsang. Det er Lennon som dagen etter har med seg den ferdige sangen på filmsettet, og et piano som står i filmstudioene på Twickenham blir benyttet til å fremføre sangen for regissøren.
På denne tiden bor Paul McCartney på hybel i loftetasjen på familien Ashers hus i London, han er jo kjæreste med familiens datter. En natt drømmer han en sang, og når han våkner spiller han sangen på et piano han har stående på hybelen – for å huske den. I Twickenham står fortsatt pianoet som John demonstrerte «Help!» på, og Paul driver regissør Richard Lester til vanvidd ved å stadig vekk bare spille sin ene drømmesang under pausene i filminnspillingen. Sangen har arbeidstittelen «Scrambled Eggs», ettersom Paul fortsatt ikke har noen ferdig tekst, og Lester trygler Paul om å bli ferdig med komposisjonen - «eller så får jeg pianoet fjernet fra settet!». På slutten av sekstitallet kjøper imidlertid Richard Lester dette pianoet fra filmstudioet, og i 2014 selger han det på en auksjon i Liverpool for £57,500, omtrent 600 000 kroner.
 |
| Beatles For Sale EP |
2 april utgis «Beatles For Sale» på EP, dette er en plate med fire sanger fra LPen med samme navn og med samme forsidebilde.
7. april blir det annonsert at Ringos kone Maureen allerede er gravid, og to dager senere slipper Beatles sin nye single, «Ticket To Ride» med «Yes It Is» på baksiden.
TICKET TO RIDE
John Lennon beskrev en gang denne sangen som en forløper for heavy metal. «Den var jævlig heavy til den tiden å være», skrøt han, «om du går tilbake og ser hva andre grupper drev og spilte inn. Den høres ikke verst ut». Og det kan det jo være han har rett i. Det er sikkert ikke for ingenting at det amerikanske tungrockbandet Vanilla Fudge valgte å spille inn sin egen versjon av akkurat denne sangen et par år senere. Lennon synger sangen ganske streit, men det er tydelig at teksten har ganske så seksuelle undertoner. Sangen blir drevet frem av gitarfiguren og aksentueres av Ringos trommer. Selv om det er Lennons sang har McCartney bidratt ganske markant til sangens sound. Det er han som spiller sologitaren, og Ringos spesielle stakkato trommefigurer var også McCartneys ide.
YES IT IS
George Harrison var veldig glad i sin nyervervede første tone-pedal (alias 'wah-wah') i februar 1965, og benyttet den på alle sangene han kunne. Den var en av de slående elementene i «Yes It Is», som er nok en oppvisning fra Beatles i genren trestemmers harmonisang, en genre som startet med «This Boy» året før og ble perfeksjonert på «Because» i 1969. Dessverre ble ikke harmoniene godt nok innøvd denne gangen, og Lennon hadde bannet og svertet under innspillingene. Men de måtte ut med en single, og forsøket ble funnet godt nok til en B-side.
Dagen etter utgivelsen mimet Beatles til begge disse sangene under en TV-innspilling på Riverside Studios, filmene ble senere vist på TV-programmet «Top Of The Pops».
Neste dag spilte de faktisk konsert. Årlig ble NME Poll Winners Award showet arrangert på Empire Pool i Wembley, og Beatles hadde spilt på dette arrangementet både i 1963 og 1964. Showet besto både av konserter og prisutdelinger til de gruppene og artistene som hadde vunnet forskjellige avstemminger som årets ditt og datt (for 1964) i musikkavisa New Musical Express (NME). På arrangementet fremførte Beatles «I Feel Fine», «She's A Woman», «Baby's In Black», den nye «Ticket To Ride» og den gamle «Long Tall Sally» for et publikum på 10 000, og mottok sine priser for «Årets Gruppe» i både nasjonal og internasjonal kategori. John plukket også med seg prisen for «Årets Vokale Personlighet», dette må ikke forveksles med «Årets Mannlige Sanger» som var Cliff Richard. Dette med «vokal» hadde tvunget seg frem av Beatles, de hadde nærmest oppfunnet uttrykket. Før Beatles kom på banen var gruppene instrumentale, og de backet opp vekslende vokalister, som ikke spilte noe instrument selv. Da Beatles kom, var de en gruppe som både backet seg selv og hadde innebygde vokalister, dermed måtte man begynne å skille gruppene i instrumentalgrupper og vokalgrupper. Rolling Stones var også med på årets arrangement, de spilte konsert og fikk priser for «Årets Britiske R&B Gruppe» og for «Årets Beste Nye Plate» med «(I Can't Get No) Satisfaction».
Etter dette fortsetter innspillingen av filmen i Twickenham, og 13. april om kvelden er de tilbake i platestudioet, denne gangen er det tittelmelodien «Help!» som skal til pers. Johns original skal ha vært langsom og akustisk, men produsent George Martin foreslår at de heller spiller den inn i raskt tempo. Samme dag får Paul McCartney tilslaget på et treetasjers hus i Cavendish Avenue, i gangavstand til platestudioet i Abbey Road. Han eier fortsatt dette huset i dag, og benytter det når han er i London.
Nå konsentrerer de seg om filminnspillingene og slapper av om kveldene, uten flere plateinnspillinger på en stund. Paul driver selvsagt og kjøper møbler når han har tid til overs. Men 10. mai er de tilbake i Abbey Road etter dagens filminnspillinger, de spiller inn coverversjoner av «Dizzy Miss Lizzie» fra 1958 og «Bad Boy» fra 1959, begge skrevet av Johns helt Larry Williams, som fyller 30 år denne dagen. Sangene skal benyttes på et nytt amerikansk album, «Beatles VI». Dagen etter avslutter de innspillingen av «Help!»-filmen og får omsider litt fritid – og fri fra hverandre.
Femten dager senere, 26. mai samles Beatles igjen, denne gangen for å spille inn det som skal bli deres siste radioprogram for BBC, «The Beatles invite you to take a Ticket To Ride». De spiller inn liveversjoner av «Ticket To Ride», «Everybody's Trying To Be My Baby», «I'm A Loser», «The Night Before», «Honey Don't», «Dizzy Miss Lizzy» og «She's A Woman».
Når dette er gjort drar de alle sammen på ferie. Paul og Jane drar til Portugal hvor de har fått låne The Shadows' Bruce Welch sin villa i Albufeira. Det er her Paul omsider gjør «Scrambled Eggs» om til «Yesterday» og sangen blir ferdig.
4. juni: Enda en EP fra «Beatles For Sale» utgis mens jernet ennå er varmt, den har fått det treffende navnet «Beatles For Sale No. 2».
11 juni reiser Paul og Jane hjem igjen, idet det skal annonseres at Beatles skal på besøk hos dronning Elisabeth for å motta utmerkelsen MBE (Member of the British Empire). Tidligere innehavere av utmerkelsen, de fleste av dem gamle soldater, begynner å sende tilbake sine medaljer i protest mot at en popgruppe har fått dem. Selve utdelingen av medaljen skal foregå i oktober.
Tre dager senere spiller Paul inn «Yesterday», hvor han akkompagnerer seg selv på akustisk gitar. De andre i Beatles er ikke med på innspillingen av denne, men er med på de to neste, rockeren «I'm Down» og den køntriinspirerte «I've Just Seen A Face». Samme dag kommer albumet «Beatles VI» ut i USA, med bl.a. «Dizzy Miss Lizzie» og «Bad Boy» fra innspillingene 10. mai.
BAD BOY
Denne gamle Larry Williams-rockeren kommer altså allerede her ut i USA. I Storbritannia og resten av verden dukker ikke denne opp på plate før til jul året etter, da som et slags bonuskutt på samle-LPen «A Collection of Beatles' Oldies». Williams var en fargerik artist som levde et kort og hektisk liv, preget av fyll, dop og tidløs rock'n'roll. Han hadde tilbragt tre år i fengsel for narkotikasalg fra 1960, men fengselsoppholdet hadde ikke satt en stopper for hans doplanging. Komponistinntektene fra salget av Beatlesplatene må ha vært et kjærkomment tilskudd til hans økonomi, og det virker som det fikk ham på rett kjøl igjen. I årene etter Beatles' utgivelser av «Bad Boy» og «Dizzie Miss Lizzy» vendte han tilbake til musikken som produsent for Little Richard og han spilte også inn ny musikk selv samt startet en skuespillerkarriere. Men på syttitallet innhentet fortiden ham, og han døde av et skudd i hodet i januar 1980, 45 år gammel.
11. mai spiller Beatles inn Johns «It's Only Love». To dager senere spiller de inn en coverversjon av Buck Owens' slager «Act Naturally» med Ringo på vokal, etter å ha skrinlagt Lennon/McCartneys «If You've Got Trouble». De spiller også inn sangen «Wait». George Martin spiller inn et strykerarrangement som pålegg for «Yesterday».
| Beatles i Paris |
20. juni legger Beatles ut på en Europaturné, og første stopp er Paris. Kveldens andre konsert blir filmet og kringkastes senere i flere europeiske land, men ikke i Storbritannia. Repertoiret er «Twist And Shout», «She's A Woman», «I'm A Loser», «Can't Buy Me Love», «Baby's In Black», «I Wanna Be Your Man», «A Hard Day's Night», «Everybody's Trying To Be My Baby», «Rock And Roll Music», «I Feel Fine», «Ticket To Ride» og «Long Tall Sally». Kun en sang fra 1965 er med. Generelt spiller Beatles denne gangen ikke for fulle hus, de fleste konsertene er ikke utsolgt. Turneen fortsetter til Lyons, Milano, Geneve, Roma, Nice, Madrid og Barcelona før de vender hjem igjen der tusen fans venter på flyplassen.
23. juni utgis singlen «Help!» med «I'm Down» på baksiden.
HELP!
John: «Da 'Help!' kom ut i '65, ropte jeg faktisk om hjelp. De fleste tror det bare er en rask rock'n'roll sang. Jeg forsto det ikke den gangen, jeg bare skrev sangen fordi den var bestilt til filmen. Men senere ble jeg bevisst på at jeg faktisk ropte om hjelp. Det var min feite Elvisperiode. Du kan se det i filmen: han - jeg – er veldig feit, veldig usikker, og han er fullstendig lost. Og jeg synger om da jeg var yngre og alt det der, ser tilbake på hvor enkelt alt var. Nå kan det virke som jeg er veldig positiv - yes, yes – men jeg går også gjennom dype depresjoner hvor jeg har lyst til å kaste meg ut av vinduet.» Lennon spilte på en Framus Hootenanny 12-strenger som særpreger sangens akustiske rytme. Teksten er muligens også inspirert av at Maureen Cleave, en journalistvenninne av John hadde etterlyst tekster fra Lennon som ikke bare hadde enstavelsesord. Han hadde tross alt vist frem et imponerende vokabular i boken «In His Own Write» i 1964, hva med å ha litt flerstavelsesord i Beatlestekstene? Hun ble imidlertid ikke så fryktelig imponert over «Help!»-teksten som inneholdt ord som «independence», «insecure» og «appeciate».
«De eneste virkelighetsnære sangene jeg skrev var 'Help!' og 'Strawberry Fields',» påsto John Lennon i desember 1970. «De var de eneste jeg skrev utifra min egen erfaring, hvor jeg ikke satte meg selv inn i en situasjon og skrev en historie fra det, hvilket jeg alltid synes er falsk. Teksten er like god nå som da.» «Men jeg liker ikke innspillingen så godt, vi gjorde den for rask for å prøve å være kommersielle.» Samme uken som han ga dette intervjuet forsøkte faktisk Lennon å spille inn sangen på nytt, denne gangen som en pianoballade i begravelsestempo. Men hans forsøk viste bare igjen hvilken genial pop-perle den gamle Beatlesinnspillingen er, den var en perfekt Beatlessingle og helt ideell som tittelmelodi til den nye filmen. Tina Turner har en innspilling av sangen som ligger nærmere Lennons opprinnelige ide, men han var allerede død da denne ble utgitt i 1984.
I'M DOWN
Denne sangen var Pauls forsøk på å lage sin egen «Long Tall Sally» - rockeren de avsluttet konsertene med. Og den passet til formålet, den erstattet «Long Tall Sally» som Beatles' avslutningssang på mange konserter etter dette. Paul har også til tider sunget sangen på sine egne konserter i ettertid, om enn ikke så ofte. Første gang var da han åpnet med denne sangen på veldedighetskonserten i New York for ofrene etter terrorhandlingene 9/11 2001. John Lennon spiller orgel på Beatlesinnspillingen, et Vox Continental. Dette var samme orgeltype som the Animals hadde benyttet på «House of the Rising Sun».
Dagen etter singlen utgis John Lennons andre bok med tegninger og absurde små fortellinger og vers, «A Spaniard In The Works». En uke senere, 29 juni er det premiere på «Help!»-filmen på London Pavilion og Beatles ankommer i en svart Rolls Royce. Singlen «Help!» ligger selvsagt på første plass på hitlistene. Dagen etter drar de til Blackpool for å øve dels til den kommende USA-turneen, dels for en konsert de skal ha på TV-programmet «Blackpool Night Out». På veien dit faller Harrisons første Gretsch Country Gentleman gitar av bilen og blir knust til pinneved av en lastebil som kjører bak dem. Konserten finner sted 1. august og de fremfører «I Feel Fine», «I'm Down», «Act Naturally» og «Ticket To Ride». Paul synger «Yesterday» uten hjelp fra de andre og de avslutter med «Help!». 6. august kommer omsider «Help!» LPen, med et slående omslag i hvitt av fotograf Robert Freeman, der Beatles står ikledd sine blå drakter fra snøscenene i Østerrike.
Side 1:
HELP!
THE NIGHT BEFORE
Studiofinesse og kommersiell sangskriving var noe Beatles behersket så langt i gamet. Her dukker også det elektriske pianoet opp, som John Lennon på denne tiden likte å spille på. Instrumentet var et nylig innkjøpt Hohner Pianet, og dukker opp på flere av sangene på denne Lpen. Du kan se Lennon traktere instrumentet når denne sangen spilles i filmen.
YOU'VE GOT TO HIDE YOUR LOVE AWAY
«Denne skrev jeg i min Dylanperiode. Da jeg var tenåring pleide jeg å skrive poesi, men forsøkte alltid å skjule mine egentlige følelser», sa Lennon senere om denne sangen i et intervju. Ellers kunne man jo mistenke ham for å ha manager Brian Epstein i tankene, han måtte jo fortsatt skjule sin kjærlighet da homoseksualitet fortsatt var forbudt. Denne fremføres helt akustisk, og de har med en gjestemusiker: John Scott spiller en fløytesolo. Like etter utgivelsen av LPen spilte gruppa «The Silkie» inn en versjon av sangen under overoppsyn av John Lennon, med Paul på gitar og George på tamburin!
I NEED YOU
Omsider kom George Harrison i siget som komponist. Etter å ha sett på mens Paul trakterte sologitaren denne dagen slapp han til igjen på sin egen sang, og nølte ikke med å bruke denne wah-wah fotpedalen som han hadde skaffet seg.
ANOTHER GIRL
Paul kom ikke tomhendt hjem fra ferien i Tunisia, med i kofferten var denne sangen, komponert i et hus eid av den britiske ambassaden i Hammamet. Som sagt trakterer Paul her sologitaren på sin egen sang. Dette er en releativt strait poplåt, som fungerer bra i filmen men ellers er den relativt forglemmelig. Nå kan man jo i ettertid spørre seg om den kan ha vært selvbiografisk – Paul var nemlig notorisk utro mot Jane, og det er ikke utenkelig at teksten er et stikk til kjæresten. Jane var en meget selvstendig ung dame, og man kan spørre seg om de kranglet en del på disse kjærlighetsferiene de var på.
YOU'RE GOING TO LOSE THAT GIRL
Så er det Johns tur til å komme med en streit poplåt. Eller er teksten et varsko til komponistpartneren Paul? «You're Going To Lose That Girl» er i hvert fall en kul sang, der John synger og koret kommer inn og forsterker og er enig i det John sier. Filmsnutten hvor denne sangen kommer inn i filmen er en fiktiv innspillingsscene fra platestudio med rask kameraføring og kjappe klipp, den likner veldig på det som på åttitallet skulle bli stilen til en rekke musikkvideoer. Etter å ha spilt inn sangen la Paul på piano og Ringo la på bongotrommer.
TICKET TO RIDE
Side 2:
ACT NATURALLY
Etter å ha vraket «If You've Got Trouble» kom Ringo hjem til John, og fikk lov til å velge seg en coverlåt han kunne synge på plata. Valget var ganske genialt, for den henspiller på Ringo som skuespiller (han hadde nok en gang en fremtredende rolle i filmen), den viser trommisens forkjærlighet for country & western (etter Beatles dro Ringo til Nashville og spilte inn en hel LP i genren), og den har en humoristisk tekst, skrevet av komiker Johnny Russell. George fikk også mulighet til å vise frem sin countrygitarstil. Sangen var nylig innspilt av Buck Owens, en artist som også var veldig populær i Norge. På åttitallet spilte Ringo inn en duettversjon av denne sangen sammen med Owens.
IT'S ONLY LOVE
En av de to sangene John Lennon i ettertid syntes var sine dårligste bidrag til Beatlesplatene. Likevel fikk den godkjentstempel fra folk som Bryan Ferry og Gary 'US' Bonds, som begge spilte den inn. Igjen tar George Harrison i bruk wah-wah effekten på gitaren.
YOU LIKE ME TOO MUCH
Den amerikanske rockeskribenten Lester Bangs noterte seg at denne George Harrison komposisjonen sannsynligvis var den første sangen i rockens historie der teksten innrømmet at ingen av partene elsket hverandre men begge var for feige til å gjøre det slutt. Harrisons usentimentale holdning til kjærligheten skulle også gjøre seg til kjenne på det neste albumet med «If I Needed Someone». Paul og George Martin spiller firhendig piano, og John er på Hohner Pianet.
TELL ME WHAT YOU SEE
Her kommer det elektriske pianoet igjen i nok en popsang fra McCartney, denne gangen er det Paul selv på instrumentet. «Help!» albumet skulle bli siste gang Beatles syntes at de kunne skrive tekster som bare var fiktive tenåringsromanser. Fra neste album av var det et tilbakelagt stadium, og tekstene ble mer selvopplevde eller kommenterte ting fra samfunnet.
I'VE JUST SEEN A FACE
En visesang i bluegrasstempo, og en perle fra McCartney med et flott akustisk arrangement. Paul tok sangen frem igjen under verdensturnéen med Wings i 1975-76, TV-programmet «MTV Unplugged» i 1991 og siden 2005 har han også sporadisk fremført den på konserter igjen.
YESTERDAY
Ja hva skal man si? Beatles' mest covrede sang, og en av verdens mest innspilte sanger. Det sier litt når jeg nevner at bare i Norge fikk vi minst fire fornorskede versjoner: Kirsti Sparboe sang inn «Ensomhet», Elisabeth Granneman fremførte «Julebord» på TV, Kari Svendsen ga ut «Nett i går» på plate og Lillebjørn Nilsen bidro med sin humoristiske «Jøss, d'er deg». En evergreen. Det sies at Paul forsøkte å gi bort sangen til andre vokalister, deriblant Chris Farlowe og Billy J Kramer før han så seg nødt til å spille den inn selv, da ingen av de han spurte ville ha den.
DIZZY MISS LIZZY
Larry Williams kom fra Specialty Records' stall og hans beste sanger var en blanding av rock'n'roll og Rhythm & Blues. Det var Lennon som hadde en forkjærlighet for Williams og som tok på seg å synge hans sanger i Beatles. Denne hade de hatt på repertoaret siden første turen til Hamburg i 1960, men George var litt rusten på gitaren nå. De leverte en forrykende versjon når de senere fremførte den live på USA-turneen, bar sjekk Shea Stadium-filmen. Lennon hadde en døll gjenvisitt av sangen da han spilte den på en konsert med Plastic Ono Band i Toronto i 1969.
«Help!»-singlen debuterer på singlelisten i Norge på en 18.plass, men allerede uken etter er den på topp, der den blir liggende i ni uker. LPen er også på 1. plass.
Etter å ha spilt inn «You've Got To Hide Your Love Away» med The Silkie drar Beatles til USA, der «Help!»-filmen hadde hatt premiere like før de ankommer. De spiller inn en opptreden for Ed Sullivan Show før de starter konsertturneen med den smått legendariske Shea Stadiumkonserten. Hos Ed Sullivan spiller Paul «Yesterday» alene, akkompagnert av forhåndsinnspilte strykere, men sangen blir ikke med på denne turnéen. Etter turnéåpningen på Shea Stadium holder Beatles hoff på sitt hotell i New York, og blant de som får audiens er The Supremes, The Exciters, The Ronettes, Del Shannon og Bob Dylan. Som vi så var det elektriske pianoet Hohner Pianet en hyppig forekommende ingrediens på «Help!»-albumet, men dette er heller ikke med på turneen. Det er imidlertid Vox Continental orgelet som John benytter på avslutningsnummeret «I'm Down». Orgelet blir imidlertid ødelagt kort tid inn i turneen, og gruppa bytter det inn i et tilsvarende orgel fra musikkforretning i Atlanta. Musikkforretningen fikk reparert orgelet, og hadde det på display i butikken i mange år, inntil det ble solgt til en Beatlesfan. Etter hvert havnet orgelet på auksjonsmarkedet, sist det gikk under hammeren var i 2008, da det ble solgt for 1,3 millioner kroner...
Når de kommer til Minneapolis får George en gave fra radiostasjonen WDGY og den lokale musikkforretningen B-Sharp Music, en ny elektrisk tolvstrengers Rickenbacker 360-12.
I Los Angeles blir de en drøy uke, og i løpet av uka spiller de konserter på Hollywood Bowl, treffer Elvis Presley og Paul får seg en ny bass, en venstrehendt Rickenbacker 4001S, en av de første venstrehendte bassene Rickenbacker hadde lagd. George og Paul stikker også innom et innspillingsstudio der gruppa The Byrds driver og spiller inn «The Times They Are A Changin». Konsertene med Beatles i Hollywood Bowl blir igjen innspilt av Capitol Records, men opptakene blir lagt på hylla i 12 år til. Siste konsert på turnéen er i San Francisco og så reiser de hjem. I alt hadde de da spilt i ti byer i USA og Canada.
Vel hjemme drar John, Paul og George til Liverpool og besøker familiene sine, Ringo blir i London der hans kone nedkommer med sønnen Zak 13. september. I USA begynner en tegnefilmserie med Beatles i hovedrollene, stemmene blir overdubbet av skuespillere. Dette er første gang levende personer blir til en tegnefilmserie på TV. Av en eller annen grunn utgis singlen «I'll Follow The Sun» i Norge, med «I Don't Want To Spoil The Party» på side B. Den gjør ikke stort ut av seg til Beatles å være, og beste plassering er en sjetteplass på singlelisten.
Artister står i kø for å spille inn sine versjoner av «Yesterday», som Beatles ikke gir ut på single i Storbritannia. Paul besøker Marianne Faithfull under hennes innspilling av sangen, men det er Matt Monros versjon som skal toppe hitlistene. Her i Norge utgis «Yesterday» på single med Beatles, «Act Naturally» er på den andre siden. Platen noterer seg for fire uker som nr 1 i Norge.
12, oktober er Beatles i studio igjen og starter innspillingene for sitt nye album, som skal hete «Rubber Soul». Første sang ut er sangen som skal avslutte albumet, «Run For Your Life». Deretter går de igang med «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», George har med seg sin nyinnkjøpte sitar. Dagen etter spiller de inn «Drive My Car», og for første gang er de i studio over midnatt, men det skal etter hvert bli standard rutine for gruppa. 14. oktober besøker Paul John, og sammen skriver de flere sanger til albumet. 16. oktober spiller de inn «Day Tripper», som skal bli den nye singlen, samt Georges nye sang «If I Needed Someone». Denne blir avsluttet neste dag, og så går de i gang med Johns «In My Life». Dette er den eneste sangen det hersker uenighet mellom John og Paul angående komponeringen. John mente senere at han skrev denne sangen helt alene, mens Paul har hevdet at han hjalp til med melodien. 20. oktober spiller de inn den andre siden av singlen, «We Can Work It Out». Dagen etter jobber de videre med «Norwegian Wood» og begynner på «Nowhere Man», også denne økten strekker seg over midnatt. Denne avsluttes dagen etter, de gir seg rundt midnatt denne gangen. Så tar de seg en dags pause, før de går i studio igjen 24. oktober og spiller inn «I'm Looking Through You», nok en gang gir de seg ikke før midnatt. Etterpå drar tre av dem på nattklubb, bare John reiser hjem.
25. oktober blir derfor ikke produktiv, Beatles hviler ut før de dagen etter skal til Buckingham Palace og motta MBE-medaljene sine. Etter å ha vært på slottet arrangeres det en pressekonferanse i Epsteins Savile Theatre. De har booket studio igjen i Abbey Road 27. oktober, det er bare ett problem: John og Paul har ikke skrevet flere sanger. Dagens booking blir derfor kansellert. Produsent George Martin kommer med en uttalelse: «Vi håper å kunne gjenoppta innspillingene neste uke. Vi kommer ikke til å spille inn sanger av andre komponister. Vi vil at dette skal bli et rent Lennon/McCartney album.» George Martin har senere angret på at han ga George Harrison en ganske så stemoderlig behandling på denne tiden. 29. oktober var Beatles i studio igjen, men hadde ingen nye sanger med seg. I stedet la de på en ny vokal på «We Can Work It Out».
Brian Epstein hadde på denne tiden sagt ja til en ny britisk turné for Beatles før året var omme, etter tidligere å ha uttalt at en slik ikke var på tale. Men han hadde hatt planer om at Beatles igjen skulle ha et juleshow i London, og at dette showet skulle kringkastes til kinoer over hele landet, slik at folk kunne gå på sin lokale kino og se en live overføring fra en av Beatles' julekonserter. Men Beatles, og spesielt Lennon motsatte seg planene, de ville ikke spille flere av disse juleshowene. Dermed fikk det bli en konsertturné i stedet. Billettsalget åpnet 31. oktober for turnéen som skulle være i desember.
Et nytt TV-program helt dedikert til komponistene Lennon-McCartney skal spilles inn, og 1. og 2. november blir programmet innspilt i Manchester. Programmet besto for det meste av andre artister som tolket komposisjoner av Lennon og McCartney, men Beatles var også med, de mimet til begge sidene av sin nyinnspilte single, «Day Tripper» og «We Can Work It Out».
3. november har det gått en uke siden Beatles måtte kansellere innspillingen i Abbey Road grunnet manglende sanger, men i dag er de tilbake. Det er Pauls gamle komposisjon «Michelle» som tidligere har vært uten tekst, som John og Paul nå har gjort ferdig. Det er John som fant på mellomverset «I love tou I love you I love you», og Paul har fått hjelp til litt fransk tekst fra barnomsvennen Ivan Vaughns kone, som er fransklærerinne. Neste dag kommer de i studio med en ny komposisjon som Ringo skal synge, «What Goes On». 6. november spiller de inn Pauls «I'm Looking Through You», men er ikke fornøyd med resultatet. 8. november er de tilbake, men de bare øver på Georges «Think For Yourself» og spiller inn det som skal bli årets julesingle til fanklubbmedlemmene. 10. november spiller de inn Johns «The Word» og jobber videre med «I'm Looking Through You». Neste dag skal bli siste innspillingsdag for «Rubber Soul», og de er ultra effektive. De ankommer ikke studio før klokken 18 på ettermiddagen. I løpet av kvelden jobber de videre med «Wait», som var til overs fra innspillingene for «Help!»-albumet, de spiller inn Pauls «You Won't See Me», Johns «Girl» og gjør seg helt ferdige med «I'm Looking Through You».
15. november er de tilbake i studio, men nå skal de bare finne ut i hvilken rekkefølge sangene skal være på det ferdige albumet.
Til Johns forargelse annonserer EMI at «We Can Work It Out» vil være side A på den nye singlen. Han uttaler at hans syn er at det er «Day Tripper» som er side A.
23. november er Beatles tilbake i filmstudioene i Twickenham, denne gangen for å spille inn musikkvideoer til «Day Tripper» og «We Can Work It Out», i tillegg spiller de inn videoer til tre av sine gamle hits, «Help!», «Ticket To Ride» og «I Feel Fine».
To dager senere: Beatles er på juleshopping. Varemagasinet Harrod's i London åpner sine dører for Beatles om kvelden, slik at de kan handle uforstyrret.
1. desember øver de foran den forestående konsertturnéen, øvelsene finner sted i leiligheten til Mal Evans og Neil Aspinall, Beatles' medhjelpere.
3. desember kommer både singlen og LPen ut, og kontroversen er løst ved at begge sidene av singlen promoteres som side A.
WE CAN WORK IT OUT
Komposisjonen består av to distinkte deler med hver sin opphavsmann. Paul har skrevet hovedtemaet, mens John har skrevet den delen som begynner med «Life is very short..» osv. Johns forkjærlighet for tangentinstrumenter dukker opp igjen, der han bidrar på harmonium.
DAY TRIPPER
Også denne har preg av samarbeid mellom Paul og John. Paul synger versene og John refrenget. I likhet med «I Feel Fine» og «Ticket To Ride» er sangen bygget opp rundt et gitar-riff, og det har vært spekulert i om John kan ha blitt inspirert til dette av Rolling Stones, som hadde utgitt en serie singler bygget rundt gitar-riff siden midten av 1964.
I Norge debuterer singlen på en sjetteplass på VG-lista, men går til topps uka etter og i de påfølgende åtte ukene er den stadig vekk på førsteplass.
RUBBER SOUL
Generelt preges soundet på «Rubber Soul» av at instrumentene har maksimal separasjon fra hverandre, noe som gir albumet en spesiell romfølelse. Dette ga seg spesielt utslag i stereo, men det er verdt å ha det klart for seg at Beatles fortsatt tenkte og spilte inn for mono. Stereoversjonen av albumet var fortsatt regnet som et eksperiment for HiFi-entusiaster. Etter hvert som stereo skulle bli standarden i de tusen hjem var «Rubber Soul» det albumet som hadde den rareste versjonen av stereo – ofte var instrumenter i en kanal og vokalene i den andre – og da albumet skulle komme ut på CD for første gang i 1987 gikk George Martin til det skritt å remikse albumet. Det samme gjorde han også for forrige album, «Help!». «Rubber Soul»-LPens forside er igjen knipset av fotograf Robert Freeman og viser, som fjorårets «Beatles For Sale» Beatles stående ute i naturen, men de ser eldre ut og bildet er noe fordreid. For første gang står heller ikke gruppas navn på forsiden av omslaget.
Side 1:
DRIVE MY CAR
En sparsommelig instrumentert rocker fra Paul, med klare allegorier i seksuell retning. Paul benytter sin nye Rickenbacker bassgitar på «Rubber Soul», plugget inn i en nyervervet Fender Bassman forsterker. Åpningssang på konsertene med Paul i Oslo Spektrum 1993, og TV3 sendte et filmopptak av denne i etterkant av konsertene.
NORWEGIAN WOOD (THIS BIRD HAS FLOWN) Da albumet ble utgitt beskrev Paul McCartney denne Lennonkomposisjonen som «en komisk sang». George Harrison la til at arrngementet var "et rent uhell når det gjelder sitardelen". Ikke før i 1970 forklarte John «Jeg forsøkte å skrive om en affære uten at kona skulle vite at jeg skrev om en affære». Mange spekulasjoner om hvem kvinnen Lennon skrev om kunne være, inntil Philip Norman i sin biografi om John i 2008 kunne avsløre at det dreide seg om Sonny Freeman, fotograf Robert Freemans tyskfødte kone. I etterkrigstidens England var det ikke populært å være tysk, så hun pleide å bløffe og si at hun var norsk. Sonny og Robert Freeman bodde en stund i samme leilighetskompleks som John og kona Cynthia, og det er her John skal ha sneket seg til hyrdestunder med fotografens kone. Det er kvinnen selv som har stått frem og uttalt seg om dette til Norman, og hun hadde ikke snakket med Lennon om dette, hun bare gikk ut fra at det var henne han sang om da hun hørte sangen første gang.
Sitaren var ikke et uhell, ettersom uutgitte tidligere innspillinger av sangen fra 12. oktober viser at sitaren var med hele tiden. George hadde kjøpt en LP med sitarmesteren Ravi Shankar, og etter dette hadde han gått til innkjøp av sin egen sitar. Teksten var ikke komedie, men hadde likevel et anstrøk av humor. Det skal ha vært Pauls idé at tekstens jeg person til slutt setter fyr på leiligheten: «So, I lit a fire, isn't it good – Norwegian Wood».
YOU WON'T SEE ME
Pauls kommersielle komposisjon med harmonier i falsett og selvsikkert pianospill fra McCartney.
NOWHERE MAN
John satt og slet hjemme i Surrey med å komme opp med nye sanger, men uten hell. Han fikk en visjon av seg selv som en ingenstedsmann som satt og tenkte ingen tanker for ingen, og dette ansporet ham til denne sangen. Som komponist ga Lennon seg selv et budskap om håp: «nowhere man, the world is at your command». Beatles var nok litt inspirert av The Byrds i arrangementet, hvor de nok en gang ga en oppvisning i delikat harmonisang. John og George spilte på sine nye Fender Stratocastgitarer unisont.
THINK FOR YOURSELF
George Harrisons kamp med det åndelige i seg skulle snart bli startskuddet for en helt ny sjanger for komponister. «Think For Yourself» var første tegn på at han hadde en egen stemme i gruppen, minst like kynisk som Lennons syn på hverdagslivet, men med et eget fokus på det spirituelle og meningen med livet. «Try thinking more, if just for your own sake» sang han, og dette skulle oppsummere hans filosofi i de kommende årene. Her hører vi for første gang Paul spille fuzz bass, en lyd som vanligvis blir oppnådd ved å kople inn en boks mellom bassen og forsterkeren.
THE WORD
John og Paul var her tidlig ute med å konkludere med at «the word is love» - det første steget mot det som skulle bli det mer slagordpregede «All You Need Is Love» halvannet år senere. Sangen er nok et utslag av dop-forsterket frihet og meditasjon. Ved utgivelsen var McCartney mer imponert over sangens enkle musikalske form: «Å skrive en god sang med kun en akkord i seg - som 'Long Tall Sally' – er virkelig ganske vanskelig. Det er en ting vi har forsøkt å gjøre i lang tid, og vi kommer i nærheten av dette i «The Word».
MICHELLE
Sanger blir til evergreens når de høres ut som de alltid har vært der første gangen du hører dem. I 1965 kom Paul med to slike: først «Yesterday» og nå denne romantiske franskinspirerte sangen. Den nedadgående basslinja er sangens kommersielle hook, og Paul sa senere til Mark Lewisohn: «Jeg kommer aldri til å glemme da jeg la inn basslinja fordi det var en Bizet ting. Den snudde sangen helt».
Side 2:
WHAT GOES ON?
«Det var en av mine veldig tidlige sanger,» forklarte John Lennon, "men Ringo og Paul skrev en ny midtseksjon sammen da vi spilte den inn.» Det ga Ringo hans første komponistkreditering, gruppa hadde hittil avslått hans eneste tidligere forsøk på å skrive en sang, «Don't Pass Me By». På Rubber Soul har «What Goes On» samme funksjon som «Act Naturally» hadde på «Help!» - den åpner LPens side 2 med en lettvektig countrysang som etterfølges av sanger med litt mer kjøtt på bena.
GIRL
Skrevet kvelden i forveien for siste innspillingsdag for albumet viser «Girl» hvor langt John Lennon hadde kommet i utviklingen siden «I Feel Fine» året i forveien. «'Girl' er ekte,» forklarte han i 1970. «Den handlet om en pike, som viste seg til slutt å være Yoko, den ene som mange av oss var på leting etter. Og jeg forsøkte å si noe om kristendommen, som jeg var sterkt imot på denne tiden.» «Med dens bitende angrep på de katolske verdier og en dårlig skjult blanding av lyst og avsky var 'Girl' Lennons mest personlige statement om brustne illusjoner så langt,» skriver Barry Miles i sin kronologi om bandets karriere.
I'M LOOKING THROUGH YOU
Dette er en av Paul McCartneys første sanger som er ment å sende et budskap i stedet for å forsøke å skrive en hit. Han hadde kranglet med kjæresten igjen og «I'm Looking Through You» var hans svar – halvveis en unnskyldning, halvveis en ny anklagelse. De hadde jobbet en del med denne sangen, og først hadde den manglet midtpartiet – i dennes sted hadde de lagt inn en røff gitarsolo. Men Paul dukket senere opp i studio med et nyskrevet midtparti til den endelige innspillingen.
IN MY LIFE
«I den tidlige perioden ville George Martin oversette for oss,» erindret Lennon i 1970. «På 'In My Life' er det en Elizabethansk pianosolo. Han ville gjøre slike ting». George Martin sa at Beatles ofte hadde for vane å la solodelen av en sang stå åpen, for å komme tilbake og overdubbe soloen senere. Da Beatles dro for å ta seg en matpause så Martin sitt snitt til å lage denne cemballoaktige pianosoloen ved å spille båndet langsomt, pianoet lød som en cemballo når båndet senere ble avspilt i normal hastighet. Musikalsk sett var dette det mest slående elementet i «In My Life». Men sangen fikk ny betydning i kjølvannet av mordet på Lennon. Da fikk sangen en ny dimensjon som et slags etterord, en varmhjertet takk og hilsen til venner og elskere opp gjennom årene. Og det var slik den var ment også i 1965, da John følte at han hadde fjernet seg tildtrekkelig fra sin oppvekst til å kunne være nostalgisk om den verden han hadde lagt bak seg.
WAIT
Desperate behov trenger desperate løsninger, og for andre gang («Hold Me Tight» var første) fylte Beatles et hull på det nye albumet ved å vende tilbake til en sang de hadde til overs fra forrige album. «Hold Me Tight» hadde i det minste blitt innspilt på nytt, men for «Wait» hentet de frem igjen båndet fra «Help!»-innspillingene. De la på ny vokal, harmonisang og perkusjon og klarte å få den opp til et greit nivå. Likevel virket den litt ukomfortabel blant de nye sangene med sin naive entusiasme i forhold til de mer modne tekstene på de andre sangene på «Rubber Soul».
IF I NEEDED SOMEONE
Den beste sangen George Harrison hadde skrevet så langt, og «If I Needed Someone» hadde flere grunner til å gjøre seg bemerket. Den hadde strålende vokalharmonier, de tetteste de hadde gjort på plate så langt, den hadde the Byrds' liknende jingle-jangle gitarlyd, og en tekst som var både antiromantisk og meget realistisk. «If I Needed Someone» er skrevet fra synspunktet til en mann som har køer av kvinner stående utenfor hotelldøren sin hvor enn han er i verden. Gitarlyden kom fra Georges nye 12-strengs Rickenbacker med capo.
RUN FOR YOUR LIFE
Første sang innspilt, men siste sang på den ferdige platen. Og en sang Lennon i ettertid hatet. «Den var en sånn sang jeg skrev bare for å skrive en sang, og den var falsk». Den var også en skitten rocker og sangens sentrale trussel er stjålet rett fra en klassisk innspilling med Elvis Presley. Setningen «I'd rather see you dead little girl than to be with another man» dukker første gang opp på Elvis' nytolkning av bluesklassikeren «Baby, Let's Play House» i 1955. Dette ble faktisk ikke lagt merke til i 1965, ettersom Elvisinnspillingene for Sun Records ikke var så lett tilgjengelige som de er i dag.
Samme dag som singlen og albumet ble utgitt, spiller Beatles sin første konsert på den britiske turneen. Turnéåpningen er 3. desember i Glasgow på Odeon Cinema, og oppvarmingsbandet er The Moody Blues. Stadionkonserter er ikke tingen i Storbritannia ennå. Repertoaret består av «Dizzy Miss Lizzy», «I Feel Fine», «She's A Woman», «If I Needed Someone», «Ticket To Ride», «Act Naturally», «Nowhere Man», «Yesterday», «Baby's In Black», «Help!», «We Can Work It Out», «Day Tripper» og «I'm Down». De har tatt bedre vare på sitt andre Vox Continental orgel, og det er med på turnéen. John benytter det som vanlig på «I'm Down», men noe mer uvanlig er at Paul akkompagnerer seg selv på det samme instrumentet når han fremfører «Yesterday». Dessverre eksisterer det ingen lydopptak fra denne turnéen, så vi aner ikke hvordan dette lød. De skulle komme til å spille «Yesterday» også på neste års turné, men da i et nytt arrangement der hele bandet er med.
Mens Beatles er på turné herjer «Rubber Soul» på hitlistene, den blir selvsagt nr 1 også i Norge. En annen plate utgis også samtidig med Beatlesturneen, dette er en EP som samler sammen fire gamle hits. «The Beatles' Million Sellers» inneholder «She Loves You», «I Want To Hold Your Hand», «Can't Buy Me Love» og «I Feel Fine». Den havner på førsteplass på den egne EP-listen i Storbritannia.
Beatles besøkte ni byer i løpet av denne desemberturnéen, deriblant Liverpool. 16. desember sendes TV-programmet de hadde deltatt i, «Songs of Lennon and McCartney». Dagen etter sendes årets juleflexi ut til fanklubbmedlemmene, den som Beatles spilte inn 8. november. Her driver de blant annet og tøyser med «Yesterday», som har fått ny tittel for anledningen, «Christmas Day». Som julegave til de andre tre har Paul fått lagd en LP-plate som heter «Paul's Christmas Album», her er Paul plateprater og spiller sine favorittsanger. Platen ble bare presset opp i fire eksemplarer, Paul ville gjerne også ha et eksemplar selv. På juleferie hjemme i Liverpool har Paul en ulykke på moped andre juledag, og det går verst ut over munnen. Han mister en fortann og må sy i leppene. Johns far, Freddie Lennon, avslutter året med å utgi en single, «That's My Life (My Love And My Home)» på Pye Records. Dette gjør lite for å bedre forholdet mellom far og sønn.
 |
| Julesinglen til fanklubbmedlemmene, |
BEATLES ÅR FOR ÅR
Beatlesåret 1965
Beatlesåret 1966
Beatlesåret 1967
