 |
| The Beatles i sine Sgt Pepper uniformer. |
Dette skulle også ha en innvirkning på Beatles, for da deres store TV-filmprosjekt «Magical Mystery Tour» gikk på lufta andre juledag var det i sort hvitt på BBC 1. Ivrige filmanmeldere ble veldig skuffet over den hverdagsgrå filmen, og for første gang opplevde Beatles dårlig kritikk over hele linja. Noen få dager etter gikk filmen i farger på BBC 2, men skaden hadde allerede skjedd. Den dårlige kritikken gjorde f.eks. at ingen amerikanske TV-stasjoner turde å kjøpe inn filmen.
1967 var en berg-og-dalbane for Beatles, med store suksesser, fødsel, død og året avsluttes altså med massiv kritikk. I tillegg innebar året at de startet opp sitt eget selskap Apple, og de traff den karismatiske fnisende guruen Maharishi Mahesh Yogi som ledet de inn på en søken etter meningen med livet ved hjelp av transcendental meditasjon. Likevel, når det gjelder Beatles så er det som lever videre de eviggrønne sangene de rislet tilsynelatende ubesværet ut av ermene hele tiden. «Penny Lane», «Strawberry Fields Forever», «Lucy In The Sky With Diamonds», «A Day In The Life», «When I'm Sixty-Four», «All You Need Is Love», «With A Little Help From My Friends», «Hello Goodbye», «The Fool On The Hill» og «I Am The Walrus» er alle fra dette året, bare for å nevne de mest populære.
 |
| Beatles i Saville Theatre i november 1967 under innspillingen av musikkvideo til Hello Goodbye. |
Men Beatles selv hadde en indre trang til å utvikle seg, og de nye sangene skulle ikke bli noe unntak, snarere tvert imot. På grunn av dette, og på grunn av at de fortsatt var i stand til å drømme opp fengende melodier, vant de et større publikum, selv om enkelte hadde falt fra underveis.
Allerede i november 1966 startet plateinnspillingene for det kommende albumet for 1967. I begynnelsen hadde de i tankene et konseptalbum som skulle ta for seg barndommen og oppveksten i Liverpool, og de tre første innspillingene fulgte dette konseptet. «Strawberry Fields Forever» tok sin tittel fra barnehjemmet «Strawberry Field» som lå like ved der John Lennon vokste opp, og Paul McCartney svarte med «Penny Lane», som var både en gate og et distrikt i Liverpool.
«Strawberry Fields Forever» ble påbegynt da John Lennon var i Spania på filminnspilling, og hadde mye alenetid. Den startet så smått på akustisk gitar og het på dette stadiet «It's Not Too Bad». Beatles spilte inn tre forskjellige versjoner av denne sangen. Først fremførte Lennon den akustisk for gruppen 24. november, deretter begynte de å spille den inn. Da spilte Lennon på sin Epiphone Casino, McCartney på mellotron, Harrison elektrisk slidegitar og Starr trommer. Mellotronen er forløper for dagens bruk av sampling, men mens vi nå sampler digitalt, samplet mellotronen analogt. Det er et tangentinstrument, og under hver tangent er det det et bånd som drives av en elektrisk motor via en valse, og når en tangent blir trykket ned, blir båndet trykket mot et avspillingshode. Hvert bånd har en varighet på åtte sekunder, og det er dermed ikke mulig å lage toner av lengre varighet enn det. Når tangenten så blir sluppet opp blir båndet dratt tilbake i en kassett av en fjær som er montert i den andre enden. Båndet kan inneholde hva som helst som kan tas opp på bånd, f.eks. dyrelyder, naturlyder, sang eller instrumenter. Det som blir benyttet på «Strawberry Fields Forever» er fløytetoner, men altså avspilt med tangenter. Versene var i litt annen rekkefølge enn på sluttversjonen og siste vers inneholder trestemt harmonisang med McCartney og Harrison i bakgrunnen. Denne versjonen ble skrinlagt, men dukket til slutt opp på albumet «Anthology 2» i 1996.
 |
| Reklame fra 1967. |
«Penny Lane» holder seg tekstmessig til konseptet og er en lystig melodi, som særlig kjennetegnes ved en piccolotrumpet spilt av Dave Mason. Det var Pauls ide å bruke dette instrumentet etter at han hadde hørt det i bruk på en TV-fremførelse av Johann Sebastian Bachs andre Brandenburgkonsert. Ni andre musikere bidro også med blåseinstrumenter, og Frank Clarke spiller kontrabass på sangen. Arrangementet står George Martin for, og er med selv på piano, andre pianoer spilles av John og Paul. Paul spiller i tillegg harmonium, tamburin og bassgitar, John bidrar også med congas, George med elgitar og Ringo på trommer og bjelle. Paul synger hovedstemmen, backet av seg selv sammen med John og George og alle klapper også i hendene. John hadde vært i en bilulykke to dager tidligere, 15. januar, men hadde sluppet uskadd fra det.
Etter å ha lagt på sin hovedstemme på «Penny Lane», tok Paul fatt på et oppdrag han hadde fått. Det skulle holdes et arrangement på konsertstedet «The Roundhouse» i London, en happening med lyd og lys, og Paul hadde blitt spurt om å lage et slags lydcollage som skulle spilles under arrangementet. Nå begynte de å sette sammen et stykke som de kalte «Carnival of Light». Det varte i 13 minutter og 14 sekunder og er derfor det lengste stykket «musikk» med Beatles. Collaget hadde ingen rytme, bare utbrudd med perkusjon, roping og tilfeldige innslag av piano og gitar. Det kan kanskje sammenliknes med «Revolution #9» som John skulle komme til å produsere året etter. «Carnival of Light» ble fremført på arrangementet på The Roundhouse, og siden er det få som har hørt det. Paul lurte på å gi det ut på «Anthology 2» i 1996, men George la ned veto.
 |
| Filmplakaten til The Family Way. |
Deretter børstet Paul støvet av en gammel sang han hadde komponert for lenge siden, da han bare var 18 år. Det var en sang Beatles pleide å fremføre i Cavern Club når det var strømbrudd, noe som ikke var noe ukjent fenomen i den den gangen så fuktige kjelleren. Paul og John skrev mer tekst og fikk den helt ferdig, sannsynligvis i anledning av at Pauls far hadde fylt 64 år tidligere i 1966, og sangen er selvsagt «When I'm Sixty-Four». Denne sangen er et virkelig stilbrudd for Beatles, den første fra McCartneys hånd som høres ut som om den hører hjemme i et tidligere tiår. En klarinettrio har en stor rolle og Paul instruerte George Martin å skrive arrangementet som om det var et klassisk stykke. I siste vers spiller klarinetten i harmoni med McCartneys vokal. Andre instrumenter i sangen er piano, bass, trommer, tubular bells og elgitar. Sangen ble innspilt 6. desember 1966, men det ble stadig lagt på nye elementer i de påfølgende dagene, McCartneys hovedstemme er fra 8. desember, bakgrunnsvokaler fra Paul, George og John 20. desember og klarinettene ble ikke innspilt før 21. desember. Den ferdige innspillingen ble til slutt spilt over på et annet bånd som gikk i saktere fart, noe som medførte at Pauls stemme hørtes yngre ut når avspilt i korrekt hastighet.
 |
| Forsiden på bladet Popnytt nr 9/1967. |
Det var Paul McCartneys ide å lage et fiktivt band, for på en måte å markere at de ikke lenger var det Beatles folk kjente fra før. Det var på flyreisen tilbake fra Kenya i 1966 at Paul hadde spurt assistenten Mal Evans om å sende ham salt og pepper, og Mal hadde svart med «sa du Sergeant Pepper?», noe som satte i sving en tankeprosess hos Paul. Under bandnavnet «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», inspirert av de lange bandnavnene som hadde begynt å dukke opp i USA, følte han at Beatles ville stå friere til å lage musikk på en ny måte, uten å være bundet opp av forventningene de hadde som «The Beatles». Dette ga bandet full frihet til å eksperimentere, og gå nye veier. Likevel var det mye som var ved det gamle. De hadde fortsatt George Martin som produsent, og ved miksebordet satt unge Geoff Emerick, som også hadde sittet bak spakene under innspillingene året før. De var også i plateselskapet EMIs studioer i Abbey Road i London, til tross for at de allerede året før hadde vurdert å spille inn plater i USA. Imidlertid hadde de for det meste benyttet studio 3 på «Revolver», som var et litt mindre studio enn det vante studio 2, som de nå vendte tilbake til. Nå bodde jo Paul McCartney i sitt nye hus bare noen kvartaler fra Abbey Road, og huset ble et samlingssted for Beatles før og etter plateinnspillingene. Men på grunn av at både John, George og Ringo bodde ute i Surrey med sine familier og måtte kjøre eller bli kjørt inn til London hver dag, var Paul ofte den som dukket tidligst opp i Abbey Road, og den som gjerne ble igjen i studio litt etter at de andre hadde dratt. Ofte var det da han spilte inn sine melodiske basslinjer, noe som er med på å gi «Sgt. Pepper»-albumet sitt særpreg.
 |
| Den franske fotografen Jean-Marie Perier tok omslagsbildet til den nye singlen. |
Beatles spilte inn musikkvideoer til begge sangene, produsert av Tony Bramwell og regissert av Peter Goldmann på fargefilm. Goldmann var en tysker som jobbet i Sveriges Televisjon, og han ble headhuntet til oppgaven. På grunn av et forbud som nylig hadde trådt i kraft i Storbritannia mot miming, så er ikke filmene standard fremførelser av sangene, men mer eksperimentelle. Vi ser Beatles ridende til hest på «Penny Lane» i revejaktkostymer, klippet sammen med scener fra bl.a. busskuret i rundkjøringen i selve gata Penny Lane i Liverpool, og i «Strawberry Fields Forever» står de med et utrangert piano under et stort tre på en slette, og driver og maler pianoet. Sistnevnte film samt deler av førstnevnte ble innspilt i Knole Park i Sevenoaks i Kent.
 |
| Den svenske og danske EP-utgivelsen hadde et forsidebilde hentet fra musikkvideoen til Strawberry Fields Forever. |
 |
| Et norsk bildeomslag til den nye Beatlessinglen. |
Foruten mellotronen holdt Beatles seg til de samme instrumentene de hadde benyttet på fjorårets «Revolver». Lennon og Harrison spilte for det meste på sine Epiphone Casinoer, Sonic Blue Fender Stratocastere og Gibson J-160E akustiske gitarer; Harrison benyttet seg også av sin Gibson SG elgitar. McCartneys Rickenbacker 4001S var hans hovedvalg når det gjaldt bassgitar, og elgitarene hans var Casino og Fender Esquire. Ellers benyttet de seg av de forskjellige tangentinstrumentene som befant seg i platestudioene. Likevel lyder «Sgt. Pepper»-sangene annerledes enn «Revolver»-sangene. Dette var dels på grunn av at de hadde skiftet studio, og dels fordi sjefstekniker Geoff Emerick stadig eksperimenterte frem nye måter å endre lyden på de forskjellige instrumentene og stemmene på, etter Beatles' ønsker. Tidligere hadde de også spilt sammen som et band i studio når de la ned grunnkompet, også på «Revolver», mens arbeidet med «Sgt Pepper» mer bar preg av at man spilte inn kun ett eller to instrumenter samtidig og deretter bygget opp sangene lag for lag, noe spesielt George Harrison mislikte. Som sagt var en annen viktig faktor at Paul nå la på sine basslinjer i ettertid, uten at de andre i Beatles var til stede.
Arbeidet med det nye albumet tok tid, og Beatles tilbragte mer enn 400 timer i studio, noe som var svært oppsiktvekkende den gangen, men som i dag ikke er regnet som spesielt mye.
Allerede 19. januar startet innspillingen av den monumentale avslutningen på det kommende albumet, «A Day In The Life», eller som den ble kalt kun denne første dagen, «In The Life Of ...». Sangen startet spartansk, men allerede nå visste Beatles at midtseksjonen av sangen skulle bestå av noe annet, som de ikke helt visste hva var ennå. Derfor fikk de assistenten Mal Evans til å telle opp disse taktene, fra 1 til 24. Stemmen hans ble påført mer og mer ekko etter hvert som han sa tallene, og på 24 hørtes det omtrent ut som han befant seg i en hule. Et piano holdt også takten med ham. Etter 24 satte man i gang en vekkerklokke. Paul McCartneys del av sangen var fortsatt uten vokal fra ham, kun instrumental. Sangen var en kombinasjon av to sanger, en fra John og en fra Paul. Johns sang hadde tekst inspirert av artikkeloverskrifter, en om veistandarden i Blackburn, Lancashire, der noen hadde gått langs veien og talt opp alle hullene i veien, mer enn 4000. Den andre overskriften omhandlet en trafikulykke der en venn av Beatles, Tara Brown hadde forulykket. Tekstene hadde utspring i avisartikler i Daily Mail 17. januar, kun to dager før innspillingene startet. Det siste verset hvor John er på kino og ser en film der den engelske hæren vinner en krig kan ha vært inspirert av hans deltakelse i filmen «How I Won The War» året før. Det var hjemme i Surrey at John hadde skrevet sangen, og Paul var også til stede og hjalp til. Linjen «Now they know how many holes it takes to ... Albert Hall» manglet verbet, da John ikke helt visste hva han skulle gjøre med disse hullene, og det skal ha vært en venn av ham, Terry Doran som foreslo «fill». Sangen inneholdt også setningen «I'd love to turn you on», noe som både John og Paul var enige om at var en referanse til narkotika. Dagen etter spilte McCartney inn vokalen til sin del av sangen, som var et melodifragment fra da albumet fortsatt skulle ha konseptet om oppveksten i Liverpool. Teksten handler om en hans daglige rutiner fra han står opp og er på vei til skolen med 82-bussen. På denne tiden var det tillatt å røyke i andre etasje på disse dobbeltdekkerbussene, og George Martin hadde tolket setningen «found my way upstairs and had a smoke» som en referanse til marijuana, noe som ikke nødvendigvis var hva Paul hadde i tankene. Pauls åpningstekst var «Woke up, fell out of bed», og var rett etter den vekkerklokka de hadde innspilt i forveien. Dette var ikke planlagt, men passet så godt inn at de beholdt vekkerklokka på den ferdige sangen. Ringos bruk av trommene på denne sangen er blant hans mest innovative bidrag til en Beatlessang, der han aksentuerer hva som foregår i teksten med tam-tammene og cymbalene.
 |
| Beatles i arbeid i studio. |
Etter dette var det fremdeles booket tid, noe de benyttet til et eksperimentalspor der Ringo spiller trommer i 22 minutter og ti sekunder, støttet av congas og tamburin. Dette opptaket fikk navnet «Anything» (også kjent som Drum Track 1), og har aldri blitt benyttet til noe, såvidt vi kjenner til. Fordi det har tittelen «Anything» mistenker vi at det var svaret båndoperatøren fikk da han spurte hva han skulle skrive på esken båndet ble lagt i etter at opptaket var gjort!
Men før dette hadde man påbegynt andre sanger. 1. februar spilte de inn det som skulle bli tittelsporet, «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band». Det var først etter å ha spilt inn denne sangen at Paul innså at de skulle spille inn alle de andre nye sangene som om de var dette fiktive bandet – og kalle opp albumet etter det. Grunnkompet var trommer (Ringo), bass (Paul) og to gitarer (George og Paul). Nok en Beatlesoppfinnelse fant sted her, ved at Pauls bass ble innspilt direkte til miksepulten (direct injection) uten å ha vært via en forsterker. For at dette skulle gå måtte teknikerne konstruere en transformatorboks som skulle være mellomledd. Neste dag spilte de inn vokalene og lagde en foreløpig miks. Andre sanger ble startet opp, men 3. mars tok man frem igjen denne sangen og la på blåsere, og George Harrison spilte inn gitarsoloen. 6. mars fant man frem opptak av at de klassiske musikerne drev og stemte sine instrumenter før de skulle spille inn «A Day In The Life», og spleiset dette til «Sgt Pepper»-sangen helt i starten. Andre effekter som applaus og latter hentet de fra EMIs rikholdige arkiv med lydeffekter.
8. februar startet man opp innspillingene av «Good Morning Good Morning», en Lennon komposisjon inspirert av TV. Det ene var en reklame for Kellogg's Corn Flakes, det andre en situasjonskomedie som het «Meet The Wife». Grunnkompet ble innspilt denne dagen, så var det andre sanger som ble påbegynt imellom, og 16. februar la man på vokal og bassgitar. 13. mars var det pålegg av messingblåsere fra Sounds Incorporated, et band som hadde vært oppvarmere for Beatles på konsertfronten tidligere, og som de allerede hadde truffet i Hamburg i 1962. 28. mars spilte man inn bakgrunnsvokaler og Paul la til en gitarsolo med sin Fender Esquire. Dagen etter var det nytt dykk i arkivet, og man la på dyrelyder. Ideen var å begynne med små dyr og ende med store, og det påfølgende dyret skulle kunne spise det foregående! Men dette var vrient å få til. Det man endte opp med var et hanegal i starten av sangen, og på slutten var det fugler, en katt, en hund, en ku, en hest, en sau, en løve, en elefant, og et kobbel blodhunder på ferten av en rev, komplett med blåsing i jakthorn fra jegerne.
9. februar er det Pauls nye komposisjon «Fixing A Hole» som blir påbegynt. For første gang forflytter Beatles seg fra EMIs studioer i Abbey Road og tar i bruk et innspillingsstudio i sentrum av London, Regent Sound. Grunnen var at studioene i Abbey Road var opptatt. På denne tiden var ikke George Martin lenger ansatt av EMI, dermed kunne han bli med dem til Regent Sound, men dette kunne ikke de andre teknikerne. Regent Sound var et kummerlig lite studio i forhold til EMIs, likevel klarte de å spille inn flere tagninger av den komplette sangen, inklusive vokaler. Grunnkompet var Beatles i sin vanlige instrumentering og et harpsichord, sannsynligvis Martin. George Harrison spilte en uvanlig lang gitarsolo til ham å være. Ett av opptakene dannet grunnlaget for den ferdige sangen, hvor teksten dels handler om hullene i veien som lot regnet komme inn – en analogi om hullene i hodet som hindret hjernen i å gå sine egne veier, og dels om fans som sto utenfor huset hans og lurte på hvorfor han ikke slapp dem inn. Men denne dagen hadde han faktisk sluppet noen inn. En mann hadde ringt på og presentert seg som Jesus Kristus. Paul slapp ham inn, for deretter å ta ham med til studioet! Der satt han stille og holdt kjeft mens Beatles jobbet, senere forsvant han for ikke å bli sett igjen. 21. februar tok de opptaket frem igjen og overdubbet noe (akkurat hva er ikke kjent, muligens spilte de bare inn et instrument eller vokalen på nytt), og sangen var klar for miksing.
13. februar starter de innspillingen av George Harrisons komposisjon «Only A Northern Song». Den skulle imidlertid bli forkastet for «Sgt Pepper»-albumet og kom ikke til å bli benyttet dette året, så vi hopper over beskrivelsen foreløpig.
 |
| Sirkusplakat fra 1843 som inspirerte John Lennon. |
23. februar satt de i gang med å spille inn Paul McCartneys komposisjon «Lovely Rita» - en liten novelle om jeg-personens møte med en kvinnelig parkometervakt og forsøket på å flørte med henne. Det var den amerikanske betegnelsen «meter maid» som satte fantasien i sving hos Paul. Ifølge enkelte kilder var historien spunnet rundt et virkelig slikt møte Paul hadde hatt med en parkometervakt ved navn Meta Davies. Denne dagen ble det spilt inn et grunnkomp bestående av et instrument på hvert av de fire sporene på båndet: George på akustisk gitar, John på en annen, trommer fra Ringo og et piano med pålagt ekko fra Paul. Dagen etter spilte Paul inn vokalen sin med båndet på lavere hastighet, slik at stemmen hans lød lysere når båndet ble spilt normalt. Den samme effekten ble gjort på instrumentopptakene fra dagen før, når de ble nedmikset. 7. mars fant de frem opptakene igjen og overdubbet harmonistemmer og annet, deriblant spilte John, Paul og George kam og papir (etter setningen «and the bag across her shoulder/ made her look a little like a military man»), noe som gir en kazooliknende effekt. Harmonistemmene var fra John og George, samt den amerikanske sessionmusikeren Shawn Phillips. Pianosoloen ble lagt på av George Martin, og hans bidrag ble utsatt for en elektronisk prosessering som ga en boblende lyd, pluss at pianoet lød falskt her og der.
 |
| Julian Lennons barnehagetegning "Lucy in the sky with diamonds". |
Denne første dagen bare øvde de inn sangen, ingen opptak ble forsøkt gjort. Det med å øve i et innspillingsstudio, med personale på plass uten at opptak ble gjort, var en luksus kun Beatles kunne komme unna med. Plateselskapet deres eide jo studioet, så leie var bare overflytting av penger på papiret fra en avdeling til en annen. Beatles ble heller ikke avkrevd noen leie. Men dagen etter satte de i gang. 1. mars ble det gjort syv opptak, alle konsentrerte seg om grunnkompet med trommer, piano, akustisk gitar, Hammondorgel og maracas. På den syvende tagningen hadde de også med seg et nytt indisk instrument, en tamboura som er svært prominent på opptaket. Johns hovedstemme ble ikke innspilt, men han sang likevel en guidevokal under opptakene. Dagen etter ble grunnkompet mikset ned mens båndet gikk i lavere hastighet. På de tre sporene som nå var ledig, besto ett av Johns vokal på veldig lav hastighet, med Pauls bidrag her og der, neste spor var nok en vokal fra Lennon og harmonistemme fra Paul, nå på litt raskere men fortsatt ikke normal hastighet, og på det siste Pauls bass og George sologitar med pålagt fuzz, i normal hastighet. Dette var det ikke lett å reprodusere på konsert! Dette var den raskest innspilte sangen på albumet, men en dag til øving, en til grunnkomp og en til overdubbinger.
9. mars startet opptakene av Pauls «Getting Better», som var inspirert av Jimmy Nicols standardfrase når han ble spurt om hvordan det gikk. Nicol var reservetrommisen som vikarierte for den sykmeldte Ringo under noen av konsertene på verdensturnéen i 1964. Paul bare benyttet frasen til å lage en optimistisk sang, mens John hjalp til med innspill som «it couldn't get much worse», samt den delen av sangen der han innrømmet å ha slått sin kone – noe John skammet seg over i all ettertid. Beatles hadde lagt seg til en vane med å starte sent, og førstemann som kom ruslende inn i studioet var Ringo. Han dukket opp rundt klokken 23 og bestilte fish & chips. De andre kom diltende etter hvert, og opptakene startet ikke før klokka var ett den natten. Instrumentmessig var sangen ganske liketil, drevet frem av John og Georges gitar, Pauls bass, og George Martin som slo på pianostrengene med en hammer. Det sistnevnte gjorde at sangen fikk en stakkato, droneliknende tekstur, noe som ble forsterket da George Harrison bidro med en indisk tamboura i siste vers dagen etter. Da overdubbet McCartney også sin bass, og Ringo trommer. Flere opptak ble gjort 21. mars. Da trengtes ikke Ringo, så han holdt seg hjemme. Etter å ha lagt på hoved- og harmonistemmer og ha hørt på grunnkompet fra de to første innspillingsdagene fant McCartney likevel ut at Ringo trengte å spille inn trommene på nytt, så John ringte trommeslageren og ba han komme. Etter litt fingring med spakene fra Paul og Geoff Emericks side syntes de likevel at originalopptakene kunne brukes, så Ringo ble oppringt igjen og fikk lov til å holde seg hjemme. Det var under denne innspillingen at John Lennon følte seg uvel. Det viste seg at han ved en feiltakelse hadde fått i seg noe LSD han hadde hatt i lommene, han trodde det var oppkvikkende piller. George Martin trodde at John bare trengte litt luft og fulgte ham opp på studioets tak. Da Paul anropte kontrollrommet og lurte på hvordan det gikk med John, fikk han sjokk da Martin fortalte at han var på taket. Der var det ikke noe rekkverk, så John var i fare! Paul løp opp og hentet John ned igjen, deretter dro de hjem til Paul hvor det var trygt og bassisten skal også ha droppet litt syre for å holde John med selskap. Selv om Beatles både røkte marijuana og tok syre, så holdt de dette på hjemmebasis og denne hendelsen var den eneste der de var påvirket under studioarbeid. 23. mars var de tilbake til sangen og gjorde sine vokaloverdubbinger på nytt, denne gangen nyktre. Ringo la på bongotrommer og sangen var ferdig.
11. mars var det Grammyprisutdeling i USA, og Beatles fikk Grammyer for sine 1966-utgivelser: "Beste vokal" for «Eleanor Rigby»; "Beste sang" for «Michelle»; og "Best omslag" for Klaus Voormanns «Revolver» design.
15. mars var starten på opptakene for en ny sang av George Harrison. Som vanlig var gitaristen i beit for sangtittel, så her het den stadig vekk «Untitled», den som senere skulle bli kjent som «Within You Without You». Dette skulle bli den kanskje mest indiskinfluerte sangen til George på et Beatlesalbum, men senere i 1967 spilte han inn flere sådanne til soundtrackalbumet «Wonderwall Music». Sangen hadde han komponert tidlig i 1967 hjemme hos vennen Klaus Voormann, og innspillingen skulle bli et møte mellom øst og vest, indiske instrumenter i samspill med klassiske instrumenter fra vesten. De andre tre i Beatles var ikke involvert i innspillingen av denne sangen. De indiske musikerne spilte denne dagen inn et grunnkomp som varte i seks minutter og 25 sekunder. Instrumenteringen var tabla, swarmandela, dilruba, og tamboura. Sistnevnte instrument ble også traktert av George selv, og Neil Aspinall. Det var rundt denne tiden at Peter Blake og Jann Haworth hadde fått i oppgave å designe albumets omslag, og denne dagen besøkte de Abbey Road og satt i studio og overvar innspillingen. Det var lagt et stort teppe på gulvet, George inviterte på te og røkelse ble brent, kunne Blake senere fortelle. Etterpå spiste paret middag med John og Paul. 22. mars ble det jobbet videre med sangen, med pålegg av flere dilrubaer. 3. april ble sangen ferdigstilt. Da kom de britiske musikerne inn på sine instrumenter, bestående av åtte fiolinister og tre på cello. De spilte et arrangement av George Martin, basert på George Harrisons innspilling med de indiske musikerne. Hvert opptak fant sted på spor tre på båndet, så det foregående opptaket ble visket ut for hver gang, kun det nyeste opptaket er derfor bevart. Samme teknikk ble benyttet når det gjaldt Georges vokal senere på kvelden, noe sitar og en akustisk gitar her og der.
17. mars startet innspillingen av «She's Leaving Home». Sangen skulle bli et ømt punkt for George Martin, for da Paul ba ham lage et strykearrangement for denne sangen hadde ikke Martin tid, han var forhåndsbooket for andre artister. Den utålmodige Paul henvendte seg derfor til Mike Leander, som Paul hadde truffet under innspillingen av Marianne Faithfulls versjon av «Yesterday». Leander var selvsagt overlykkelig over denne bestillingen og leverte et arrangement som George Marin senere måtte dirigere og spille inn. Arrangementet var gjort for fire fioliner, to bratsjer, to celloer, kontrabass og harpe. Harpisten Sheila Bromberg fikk dermed æren av å være den første kvinnelige musikeren spesielt rekruttert for å spille på en Beatlesinnspilling. Kun strykere ble innspilt, og det er ikke noe som tyder på at noen i Beatles befant seg i studio denne dagen, selv om det kanskje er sannsynlig at Paul var der og fulgte med.
Denne gangen var det Paul som hadde latt seg inspirere av en nyhetsnotis i en avis – en etterlysning av ei jente som hadde rømt hjemmefra. Lite visste Paul at den omtalte jenta var ei han hadde truffet før. Melanie Coe hadde flere ganger vært med i TV-programmet «Ready Steady Go» som danser, og i 1963 hadde Paul utpekt henne som vinneren av en dansekonkurranse på programmet. Da var hun bare 13, nå var hun 17 og hadde rømt hjemmefra. Ti dager senere ble hun funnet fordi hun hadde røpet for noen hvor kjæresten jobbet. Hun kom gravid hjem igjen og aborterte senere.
20. mars la Paul på sin hovedstemme og sang harmoni sammen med John. Disse ble innspilt to ganger, slik at det lød som fire stemmer i alt. Ingen andre Beatler deltok, ei heller instrumentalt. Brian Matthew fra BBC radio var innom og spilte inn et intervju med John og Paul.
29. mars var det endelig Ringos tur, og han fikk spille inn en sang som senere skulle bli både en signaturmelodi og nærmest et livsmotto for trommeslageren. Selv om den på et tidlig tidspunkt het «Badfinger Boogie», skulle den snart få den endelige tittelen «With A Little Help From My Friends». John og Paul skrev sangen sammen bare noen dager tidligere, spesielt for at Ringo skulle ha en sang med på albumet. Siden «Sgt Peppers Lonely Hearts Club Band» var et alias, fikk Ringo også et alias i sangen, han ble «Billy Shears». Det var allerede bestemt at denne sangen skulle være en overgang fra den foregående sangen på albumet, derfor høres begynnelsen på sangen ut som slutten på albumets tittelmelodi slik at de skulle kunne flettes sammen. Under åpningfrasen «Bil-ly Shears» spiller George Martin orgel, så begynner den egentlige instrumenteringen med Paul på piano, George på sologitar, Ringo på trommer og John på kubjelle. Så spilte de inn Ringos vokal, kanskje hans beste på en Beatlesinnspilling. Han slet litt med den siste høye tonen, men greide det til slutt.
Neste dag dro de alle til fotostudioet og tok bildene som skulle benyttes på albumets omslag. Når de var ferdige med dette, dro de til platestudioet og gjorde ferdig sangen, med pålegg av gitar, tamburin og bassgitar, koring fra John og Paul, og litt mer gitar fra George.
3. april hadde Paul McCartney booket seg nidagers tur til USA for å besøke sin kjæreste Jane Asher, men først var det en sang som manglet og måtte spilles inn. Sangen er selvsagt «Sgt Pepper's Lonely Hearts Club Band (Reprise), der det fiktive bandet takker for seg før «the grand finale» i form av «A Day In The Life», som allerede var innspilt. Det var Neil Aspinalls ide at siden det var en velkomstsang med, så måtte de også ha med en avskjedssang. 1. april er gutta i studioet for å få jobben unnagjort. Dette er en tightere og mer rocka versjon av tittelmelodien, hvor alle fire er med og synger i siste vers. Ni opptak ble gjort, hvorav det niende ble bedømt som det beste, og på dette overdubbet man de andres vokalbidrag og flere publikumslyder fra arkivene, og klapping som også følger med under starten på neste og siste sang. Instrumenteringen er Paul på bassgitar og Hammondorgel, John på rytmegitar, George på sologitar og Ringo på trommer, maracas og tamburin.
3. april tidlig på morgenen dro Paul og Mal Evans til Los Angeles via Paris. Det oppsto litt vansker da Pauls visum hadde gått ut, men det fikset flyplassmyndighetene i løpet av en halv time. Er man en Beatle, så er man en Beatle. Deretter dro de til San Francisco med et jetfly Frank Sinatra hadde stilt til Pauls disposisjon. I San Francisco møtte de på et sjeldent fenomen der: snø! Byen hadde hatt sitt første snøfall på 42 år. I Fillmore Auditorium traff de på Jefferson Airplane som drev og øvde, og ble med de hjem til huset gruppa leide. Der jammet Paul sammen med gruppa, spilte en prøveplate med «Sgt Pepper»-albumet han hadde med seg og sa ja takk til litt marijuana.
5. april dro Paul og Mal videre til Denver med Sinatras fly. Det var Jane Ashers 21-årsdag, og hun var i byen den dagen, på turné med teatertruppen fra The Bristol Old Vic. Teaterfolkene holdt bursdagsfest på henne på hotellet de bodde på. Dagen etter leide Mal Evans en bil, og i den dro kjæresteparet til Rocky Mountains for å gå fottur.
Paul McCartney hadde tatt med seg et smalfilmkamera på denne turen, og filmet en del. Det samme gjorde Mal med sitt eget kamera. 7. april var det noe galt med Pauls kamera, så Mal tok det til en fotobutikk for å få det reparert, og så besøkte de Greek Theatre i byens park. Paul filmet Jane som gikk mellom trærne der, og det skal ha vært da han fikk ideen til det neste Beatlesprosjektet: den eksperimentelle TV-filmen «Magical Mystery Tour».
8. april hadde Jane en matineforestilling, så Paul og Mal kjørte opp til fjellene, forbi Central City til den gamle Boodle gruven, som var utstyrt med egen kirkegård. Både Paul og Mal satte seg fast i snøen og gjørma og endte opp svært skitne. På hjemveien stoppet de i Central City hvor de fant et sted som het «Paul's Cafe» og gikk inn der for å vaske seg og spise. Etterpå tok de noen drinker i Gilded Garter baren på andre siden av gata, og hørte på en lokal countrysanger. Sangeren henvendte seg til dem og spurte om de var visesangere for han var sikker på at han hadde sett dem før. De returnerte til Denver i tide til å se Jane i «Romeo og Julie».
John Lennon hadde annet fore denne dagen, han dro til firmaet J.P. Fallon Limited i Surrey for å høre om de kunne tenke seg å male Rolls Roycen hans med psykedeliske mønstre. De aksepterte selvsagt dette prestisjefylte oppdraget, og bilen ble kjørt til verkstedet deres noen dager etter.
 |
| John og sønnen Julian med den ferdig lakkerte Rolls Roycen. |
Dagen etter besøkte Paul og Mal John og Michelle Phillips fra The Mamas and The Papas mens det regnet ute. Det var et koselig besøk, men Paul ville også treffe Beach Boys, og forlot Mal ved peisen hos herr og fru Phillips og dro til studioet hvor Beach Boys drev med innspillinger. Brian Wilson drev og spilte inn det senere aborterte «Smile»-albumet, og Paul ble med og knasket noen grønnsaker på sangen «Vegetables».
Etter å ha spilt gitar på «On Top Of Old Smokey» med Beach Boys, kom Paul tilbake til huset til John og Michelle Phillips ved midnatt, medbringende Brian Wilson og kone. John og Michelle tok frem instrumenter og de hadde en jam session som varte til det var på tide å dra tilbake til Derek Taylors hus for å spise frokost og pakke for hjemturen. Paul tilbragte flyturen hjem til London med å jobbe med nye sanger og ideen om en «Magical Mystery Tour» film.
12. april ankom de Heathrow, og til noen pressefolk som var postert der nektet Paul for at Beatles var i ferd med å splittes. «Definitivt. Vi har ikke engang tenkt tanken! Vi ønsker å fortsette med innspillinger sammen. Beatles lever!»
Og en uke senere viste de at dette helt klart var intensjonen. 19. april dannet Beatles etter et råd fra sine advokater et paraplyfirma som skulle hete Apple og som skulle ha eksklusiv kontrakt med Beatles om å kontrollere alle deres felles interesser. I tillegg dannet Beatles selv et partnerskap som het The Beatles & Co, som skulle dele alle deres egne inntekter, det være seg fra gruppa, live eller soloarbeid (med unntak av komponering). De undertegnet en kontrakt som bandt dem til dette selskapet i ti år fremover.
Men de hadde en ide til «Sgt Pepper»-albumet som de ville ha med i siste liten. Så de samlet seg i Abbey Road rundt en enkelt mikrofon og spilte inn flere minutter med nonsens snakking. Dette ble så overdubbet, reversert og redigert for å være noe som skulle befinne seg i innerste rille på albumet, det stedet der ikke-automatiske platespillere bare går rundt og rundt, slik at man manuelt måtte flytte pickupen for å avslutte avspillingen av plata. Mens de drev med dette ble Ringo svimmel og falt bakover, men ble fanget opp av de sterke armene til Mal Evans.
John foreslo også å legge på en høyfrekvent tone, utenfor rekkeviddene til det menneskelige øre slik at kun hunder ville kunne høre den. Adskillig tid ble brukt mens de forsøkte å finne ut hvor høyfrekvent denne tonen måtte være for at de ikke lenger skulle høre den. Med seg hadde de venner og George Martin, og de fant ut at de alle fortsatt hadde meget god hørsel, selv etter alle de konsertene de hadde holdt. Noe av årsaken til dette var jo at de fortsatt ikke hadde monitorer på scenen for å høre hva de spilte. Også i platestudioet var det ikke høy lyd under miksing og lytting, i motsetning til den praksisen som utviklet seg på sytti- og åttitallet.
24. april var alle i Beatles på Saville Theatre og så Donovan spille den første konserten i en ukeslang residens der, men dagen etter samlet de seg igjen i studioet: Det var tid for «Magical Mystery Tour».
Til tross for at «Sgt Pepper»-albumet ennå ikke var i salg, fortsatte Beatles ufortrødent med neste prosjekt. Manager Brian Epstein var enig med Paul om at TV-filmen var et riktig steg, og det første som ble jobbet med var tittelmelodien. Paul komponerte, men sangen var fortsatt ikke ferdig da han hadde den med seg til studio, så John hjalp til med å komplettere. Teksten går stort sett ut på å invitere folk med og ønske de velkommen til denne magiske bussreisen. Premisset var at dette var en bussreise folk kunne kjøpe billett til, og hvor turens mål var ukjent for passasjerene. Dette var et konsept som faktisk var et kjent fenomen og eksisterte i England. Forskjellen var at på Beatles sin tur så kunne det skje magiske og surrealistiske ting underveis.
Ettersom det foregikk en del eksperimenter med narkotiske stoffer på denne tiden, så hadde selvsagt ikke John og Paul latt sjansen gå fra seg til å legge inn litt referanser til dette i teksten, og hele teksten kan også tolkes til at denne reisen foregår inne i hodet til en person under innflytelse av psykedelia. Ifølge Paul så var tekstens 'Roll up! Roll up!' også en referanse til å rulle seg en joint. 'Magical Mystery Tour is waiting to take you away,' er også en referanse til en narkotisk opplevelse, 'it's dying to take you away' refererer seg til den Tibetanske dødeboken, som det jo også er referert til i «Tomorrow Never Knows» fra året før.
Etter å ha komplettert og øvd inn sangen begynte innspillingene med å få til et grunnkomp, noe som ble ferdig i løpet av denne dagen. 26. og 27. april la de på bassgitar og stemmer. Den 3. mai ble messingblåserne lagt på og sangen var ferdig. Instrumentmessig spilte Beatles på sine vanlige instrumenter, bortsett fra at Johns rytmegitar var akustisk, og Paul spilte piano i tillegg til bassgitar. Mal og Neil deltok på perkusjon, i tillegg til messingblåserne. Mannen bak piccolotrumpeten på «Penny Lane», Dave Mason var blant disse.
Noe som ble lagt til på miksestadiet var lyden av en buss, samme buss som hadde blitt leid inn til filminnspillingene. Lyden av hvinende hjul frembragte Ringo selv når han kjørte bussen i høy hastighet på en flyplass under filmopptakene på RAF West Malling. Annen trafikklyd fra arkivene i EMI-studioene ble også lagt på her og der.
 |
| I 1967 tok Beatles også publisitetsfotos for den kommende tegnefilmen "Yellow Submarine". |
11. mai befant Beatles seg i nok et annet platestudio, denne gangen i Olympic som lå i Barnes. Her spilte de inn «Baby You're A Rich Man», som på dette tidspunktet var ment for bruk i tegnefilmen «Yellow Submarine», men som skulle ende opp annetsteds først. Hele sangen ble innspilt og mikset på stedet, en meget rask innspilling. Mick Jagger var til stede (dette studioet ble gjerne benyttet av Rolling Stones) og deltok muligens på sang i refrenget. Lennon spiller et tangentinstrument som kalles klaviolin, en av forløperne til synthesizeren, satt på obo-lyd modus, noe som muligens ga melodien et litt indisk preg. Harrisons elgitar fulgte sangeren, en effekt tidligere brukt på «Lucy In The Sky With Diamonds». Lennon trakterte også et piano, Paul var på bassgitar og piano, Ringo spilte trommer, tamburin og maracas. I tillegg hadde de med seg Eddie Kramer på vibrafon. Teksten er adressert til "the beautiful people", altså hippier, og budskapet likner utopien Lennon også senere skulle fremføre i den kommende «All You Need Is Love». Teksten har også vært tolket til å skulle ha vært et budskap til gruppens manager, Brian Epstein idet Lennon på et tidspunkt sang «baby, you're a rich fag jew». Liknende fornærmelser mot Paul, Ringo og Mick skal Lennon også ha kommet med under innspillingene. Beatles var meget fornøyd med Olympic Studio, og skulle senere returnere for å spille inn grunnkompet til «All You Need Is Love».
Neste dag, 12. mai var de imidlertid tilbake i Abbey Road for å spille inn nok en sang tiltenkt den nye tegnefilmen, dette var «All Together Now». Samme dag spilte piratradiostasjonen Radio Caroline det nye «Sgt Pepper»-albumet i sin helhet, og det før det faktisk var presset opp plater!
15. mai var Beatles på middagselskap i Brian Epsteins hus for å feire den kommende utgivelsen av «Sgt Pepper's Lonely Hearts Club Band». Etter middagen dro Paul for å se Georgie Fame på Bag O'Nails nattklubben i Soho. Her traff han for første gang sin kommende hustru Linda Eastman, som var der sammen med The Animals. Paul inviterte henne til å bli med til The Speakeasy Club, og der fikk de bivåne at Procol Harums «A Whiter Shade Of Pale» ble urfremført.
Manager Brian Epstein hadde i de foregående årene vært opptatt med forretningsføring og booking av konserter for Beatles, men han hadde ingen rolle i plateinnspillingene. Nå var han på det nærmeste arbeidsledig, hva Beatles angikk. Dette var ikke bra for Epstein, for når han hadde ledig tid henga han seg til ganske usunne hobbyer, som røff sex med prostituerte gutter, stoff- og alkoholmisbruk, sammen med pilleavhengighet. Brian Epstein bak fasaden var en helt annen enn hvordan han fremsto i offentligheten.
På telefonkatalogen for London dette året sto det skrevet et slagord på omslaget: «You know their name, look up the number». Lennon la merke til dette en dag hjemme hos Paul, og han ble inspirert til å starte opp komposisjonen «You Know My Name (Look Up The Number)». Denne gikk de i gang med å spille inn 17. mai 1967, men den skulle bli en komposisjon som de forlot og tok opp igjen senere. Til slutt ble den utgitt på baksiden av «Let It Be»-singlen i 1970.
 |
| Foto: Marvin Lichtner |
 |
| Paul og Linda på lanseringsparty for Sgt Pepper. |
 |
| John Lennon var i strålende humør under presselanseringen |
Dagen etter spilte radiovert Kenny Everett i sitt program på BBC, «Where it's at». Imidlertid fikk han ikke lov til å spille den siste sangen: «A Day In The Life» hadde blitt boikottet av radiokanalen, da de mente den refererte til narkotiske stoffer.
De påfølgende dagene fortsatte Beatlene selskapslivet i London, bl.a. overvar de alle fire en konsert med Procol Harum, introduserte vennen Derek Tayolor (som var på besøk fra Los Angeles) for LSD, i tillegg drev de med innspillingene av sangen «It's All Too Much» i De Lane Lea Studios i London. Dette var en George Harrison-komposisjon som til slutt endte opp i tegnefilmen «Yellow Submarine» og dennes soundtrackalbum.
Så kom juni og utgivelsen av albumet «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» er tidfestet til 1. juni men var faktisk tilgjengelig i platebutikkene i Storbritannia allerede fra 26. mai.
 |
| Sgt Pepper's Lonely Hearts Club Band |
Side 1:
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band
With A Little Help From My Friends
Lucy In The Sky With Diamonds
Getting Better
Fixing A Hole
She's Leaving Home
Being For The Benefit Of Mr. Kite
Side 2:
Within You Without You
When I'm Sixty Four
Lovely Rita
Good Morning Good Morning
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (reprise)
A Day In The Life
Alle sanger er kreditert Lennon-McCartney, bortsett fra Within You Without You som er en George Harrison komposisjon.
Beatles var forøvrig stadig i De Lane Lea Studios den 1. juni, der de drev og spilte inn en ustrukturert instrumentaljam som skulle forbli uutgitt. Brian Epstein sendte ut en pressemelding om at Beatles skulle starte innspillingen av sin tredje spillefilm til høsten, «Shades Of A Personality». Dette skulle det imidlertid slett ikke bli noe av.
4. juni var Paul og kjæresten Jane sammen med George og hans kone Patti blant publikum i Brian Epsteins Saville Theatre for å se en konsert med The Jimi Hendrix Experience med supportbands Denny Laine & His Electric String Band, The Chiffons og Procol Harum. Jimi Hendrix åpnet sin konsert med tittelsporet fra Sgt. Pepper, noe Paul McCartney er veldig stolt av og stadig forteller om på sine egne konserter.
Ellers drev Beatles fortsatt med innspillingen av «You Know My Name (Look Up The Number)», og 8. juni deltok også Brian Jones fra Rolling Stones på disse innspillingene, da på saksofon.
Fra BBC hadde Beatles fått en ny oppgave: Det skulle arrangeres en TV-sending som skulle kringkastes verden over via satelitt, og de forskjellige landene skulle produsere hvert sitt innslag i programmet, som skulle ha tittelen «Our World». Kunne de spesialkomponere en sang med et enkelt budskap som BBC kan vise som sitt bidrag? John og Paul gikk i gang med utfordringen og kom med hver sin sang. Johns bidrag vant, og det var fredshymnen «All You Need Is Love» - sangen som nærmest skulle bli selve symbolet på «the summer of love», sommeren 1967. 14. juni spilte de inn grunnkompet til sangen i Olympic Studio i Barnes, senere i uken fortsatte de å jobb med sangen i EMIs studioer i Abbey Road. Arrangementet overlot de til George Martin, som løste dette ved å hyre inn klassiske musikere. Disse startet ballet med introduksjonen fra den franske nasjonalsangen Marseillaisen, og på slutten spilte de litt Bach og litt fra «Greensleeves» og «In The Mood».
Dagen før Pauls 25-årsdag 18. juni blir det trykket et intervju med ham i bladet Life, der han innrømmer å ha tatt LSD. Han var kanskje den siste i Beatles som forsøkte dette hallusinogenet, men ble den første til å innrømme det offentlig. Egentlig ville han gjerne ha holdt dette for seg selv, men da han eksplisitt ble spurt om det, følte han at han ikke kunne lyve. Han var imidlertid ikke enig i at han dermed var skyldig i å rekruttere sine fans til stoffet. Det var journalisten som var skyld i å spre dette i offentligheten. Om media virkelig var opptatt av det moralske i dette, så var det opp til media selv å holde kjeft om det – og dermed ville ikke fansen få vite det. Men selvsagt var ikke media virkelig opptatt av det moralske dilemmaet, de var opptatt av å selge blader.
21. juni mikset man «All You Need Is Love», St.Hansaften ble orkesteret innspilt oppå grunnkompet og dagen etter inviterte man pressen til Abbey Road Studios for å ta bilder av forberedelsene til TV-sendingen som skulle finne sted neste dag. Brian Epstein var veldig stolt av denne sangen, han mente det var deres fineste så langt.
25. juni var dagen der, og man hadde dekorert det største studioet i Abbey Road med potteplanter, girlandere og annet, lokalet var pyntet til fest. Og til festen hadde man invitert sine venner, deriblant Pauls bror Mike, The Small Faces, Mick Jagger og Keith Richards fra Rolling Stones, Eric Clapton, Graham Nash, Keith Moon og Marianne Faithfull. Beatles var kledt i fargerike klær i grønt, rosa og oransj, og de andre hippievennene hadde også sine beste festklær fra motegaten Carnaby Street. Jagger satt med en diger joint foran 200 millioner TV-tittere, og dette var dagen før han ble arrestert for besittelse! Selv om grunnkompet jo allerede var i boks, tok man opp og mikset live under sending både sangstemmene, Pauls bassgitar, Ringos trommer, Georges gitersolo og orkesteret. I Norge gikk programmet på lufta på NRK kl 19:55 mellom Dagrevyen og Sportsrevyen, under tittelen «Vår Verden» med Knut Bjørnsen som kommentator. Det to timer lange programmet ble formidlet av fire kommunikasjonssatelitter, tre amerikanske og en sovjetisk, og inneholdt innslag fra 42 sendersteder i nitten land i fire verdensdeler. Alle innslagene var i sorthvitt, men «All You Need Is Love» innslaget med Beatles fra Abbey Road studio 1 ble på midten av nittitallet fargelagt på bakgrunn av stillbilder i farger fra TV-sendingen.
 |
| Live fra Studio 1 i Abbey Road: The Beatles! |
Resten av juni og juli var ikke Beatles så mye i offentligheten lenger, og dukket bare opp i medias søkelys når de var på konserter, eller når George fikk fartsbot.
 |
| All You Need Is Love-singlen, her i det norske omslaget. |
I løpet av juli skjedde også det som skulle bli The Beatles' greske eventyr. En av John Lennons store fantasier var at Beatles, deres venner og stab alle skulle bo i en beskyttet innhegning på en øy, frie fra forstyrrelser fra omverdenen. Derek Taylor beskrev Johns visjon i sin selvbiografi «Fifty Years Adrift»:
«De fire Beatlene og Brian skulle ha sitt nettverk i sentrum av innhegningen: en kuppel av glass og jern ikke ulikt det gamle Crystal Palace over den felles kreative/lekeområdet, og fra denne skulle stier og veier lede som eiker fra et sykkelhjul til de fire svære og utrolig vakre separate bokvarterene. I utkanten skulle husene til den indre klikken være: Neil, Mal, Terry og Derek, komplett med partnere, familier og venner ...»
De andre to forsteds-Beatlene var ikke fremmed for ideen, men urbane Paul ble bare med på drømmen fra et ståsted der han mente at dette var en av Johns drømmer som det ikke ville bli noe av. John Lennons nye venn, grekeren Alexis Mardas (med kallenavnet Magic Alex) ville veldig gjerne at denne øya skulle ligge i Hellas. Landet hadde blitt overtatt av en fascistisk militærjunta i april 1967. Demokratiet var opphevet, alle som var i opposisjon til juntaen ble jaktet på og torturert, pressen var strengt sensurert og tusener av politikere, studenter og intellektuelle var i ferd med å forlate landet. Langt hår og rock 'n' roll var blitt forbudt. Naturligvis var pressen og de vestlige demokratiene enstemmige i å fordømme dette militære styret. For Alex var det åpenbart at hvis Beatles kjøpte en gresk øy, så ville dette hjelpe til å motvirke den negative presseomtalen som militærregimet tiltrakk seg.
Alex påsto at hans far var et høytstående medlem av det hemmelige politiet, men dette kan fort ha vært nok en fantasi. Skrytet hans om en forbindelse med militærjuntaen gjorde lite for å blidgjøre de andre vennene til Beatles, som bare mente han utnyttet John Lennons naivitet. Men John ville ha sitt Beatlessamfunn, så Alistair Taylor fra Brian Epsteins kontor fløy over for å se på eiendommer til salgs sammen med Alexis. Etter flere bomturer fant de det perfekte stedet: en øy med navnet Leslo, på rundt 32 hektar, med fire idylliske strender og fire mindre, men beboelige øyer som omkranset den - en for hver Beatle. Hele eiendommen var til salgs for 90 000 pund, og inkluderte en liten fiskerlandsby med tradisjonelle hvitmalte hus som var gruppert rundt en havn fylt med fargerike fiskerbåter og sju hektar olivenlunder.
Alistair Taylor rapporterte tilbake og den 20. juli 1967 fløy George og Patti, Ringo og Neil til Aten, og to dager senere fulgte Paul og Jane, John og Cynthia med Julian, og Pattis seksten år gamle søster Paula, Alistair Taylor og Mal Evans. Ringos kone Maureen ble igjen i Storbritannia for hun var i de siste stadiene av graviditeten. De ble ønsket velkomne med åpne armer av faren til Alex. Ifølge Peter Brown hadde Alex gjort en avtale med myndighetene i Hellas at dersom Beatles fikk diplomatisk immunitet, hvilket vil si at deres bagasje ikke ville bli sjekket slik at narkotikaen kom for dagen – så skulle Beatles posere for pressefotografier for turismedepartementet.
Paul: «Alex inviterte John på båtferie i Hellas, og så ble vi alle invitert. Det var en eller annen historie om å kjøpe en gresk øy eller noe. Det hele var uvirkelig på en måte, men det første vi måtte gjøre var å dra til Hellas og se om vi i det hele tatt likte oss der. Ideen var å skaffe en øy der man kunne gjøre hva man ville, et slags hippiesamfunn hvor ingen ville hindre deg i å ha din livsstil. Jeg antar at hovedmotivasjonen for dette ville være at da kunne ingen hindre deg fra å røyke. Narkotika var sannsynligvis hovedgrunnen til å skaffe seg en eller annen øy, og så kom alle disse andre samfunnsideene som var in den gangen - 'Åh, vi skal male det sammen. La oss gjøre dette. Jeg hugger ved.'»
«Jeg mener at hvis man skal skrive en stor symfoni eller øve inn med den beste strykekvartetten i verden, så er det greit nok å avsondre seg. Det har kun en praktisk betydning; å gi deg masser av tid og hvis du vil gjøre dette, hvorfor ikke i Hellas? Det var en ambisjon som kom inn via narkotikaens innsflytelse, man satt bare rundt: 'Ville det ikke ha vært flott? Havets brus, solskinn, og vi som spiller. Vi skaffer oss et studio der. Vel det er jo mulig nå for tiden med mobiler og ...' Vi hadde masse slike ideer. Hele Apple-selskapet var resultatet av disse ideene.»
Beatles leide en luksusyacht for å cruise rundt øyene men de ble oppholdt av en storm utenfor Kreta så de ble værende i Aten i noen dager. Alex arrangerte noen sightseeingturer for at de ikke skulle kjede seg, men han holdt også de greske turistmyndighetene informert om utfluktene, så hvor enn de gikk var det masse folk som dukket opp. Alistair Taylor skrev: «En gang på en tur til en landsby i fjellene kom vi rundt hjørnet på denne fredfylte veien bare for å finne hundrevis av fotografer som klikket i vei på oss.» Beatles takket ja til en invitasjon fra Oxford Universitets dramaklubb om å overvære forestillingen «Agamemnon» av Aeschylus den 23. juli på teatret i Delfi. Det kunne ha vært en flott tur, men nok en gang hadde Alexis tipset turistmyndighetene på forhånd og disse kringkastet Beatles' tilstedeværelse på radioen! Og dermed så var det horder av fans og journalister da Beatles ankom Delfi. De slo retrett til limousinen og returnerte umiddelbart til Aten uten å ha fått sett stykket.
 |
| Tre Beatler og Magic Alex med lokale grekere. |
Paul: «Vi gikk ombord på båten og satt rundt og droppet syre. Det var moro å være sammen med alle sammen, det hadde sine øyeblikk. Men for meg ble dette litt trettende. Jeg kunne hatt bruk for noen nyktre tider innimellom, da ville jeg ha satt bedre pris på det. Men det ble ikke noe av det, for vi dro ut dit og tenkte, Nå har vi gjort det. Det var det i noen uker. Flott, var det ikke? Nå trenger vi det ikke. Ved å ha vært der, syntes jeg ikke at vi behøvde å dra tilbake. Trolig er den beste måten å ikke kjøpe en gresk øy på å dra ut dit for en stund.»
I mellomtiden hadde verdien av deres 90 000 boligkjøpspenger steget så da Alistair Taylor solgte de tilbake til regjeringen, tjente Beatles 11 400 pund på eventyret!
«Det var fint at vi ikke gjorde det,» sa Paul, «for de som har forsøkt å realisere disse ideene innser etter hvert at det alltid vil oppstå krangler, det vil alltid bli hvem sin tur er det til å ta oppvasken og hvem sin tur er det å tømme latrinen. Jeg tror ingen av oss tenkte på dette.»
31. juli returnerte Paul, Jane, John, Cynthia, Julian, Paula og Alex tilbake til London. Ringo og Neil hadde dratt i forveien, da Ringo ville være hos sin høygravide kone når noe skjedde. Allerede 1. august reiste George videre til Los Angeles, hvor han hadde leid seg et hus i Blue Jay Way i Beverly Hills. Om kvelden skulle han få besøk av Derek Taylor, men han kjørte seg vill i det tåkede været. George benyttet ventetiden til å komponere sangen med samme navn som gata, «Blue Jay Way», som i løpet av året skulle bli hans bidrag til den kommende TV-filmen og platen «Magical Mystery Tour».
De påfølgende dagene tilbringer George og kona Pattie i selskap med sitarmesteren Ravi Shankar men 7. august besøker de hippiedistriktet Haight Ashbury etter å ha flydd til San Francisco. Dagen etter returnerer George og følge til London.
 |
| George og Pattie besøker Haight Ashbury i San Francisco. |
 |
| Richard Avedons plakater. |
Torsdag 24. august var tre Beatler med koner på en forelesning om meditasjon som ble holdt av den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi på hotellet London Hilton. Ringo og kona holdt seg unna, Maureen var fortsatt på sykehuset med den nyfødte babyen. Det var Georges kone Pattie som interesserte seg for guruen og hans meditasjonsfilosofi, og hun fikk altså med seg ikke bare mannen, men også John og Cynthia Lennon og Paul McCartney og kjæresten Jane. Etter foredraget hadde de en privat audiens med guruen, som da inviterte Beatles med til et kurs i meditasjon som skulle avholdes i byen Bangor i Wales samme helg.
Dagen etter tok da Beatlesmedlemmene med koner toget fra Euston stasjon i London til Bangor, og denne gangen var Ringo med, i tillegg til Mick Jagger og Marianne Faithfull. Johns kone Cynthia ble borte på togstasjonen, en vakt hindret henne i å komme med på toget, da han trodde hun var en av disse hysteriske jentene som fulgte etter Beatles hvor enn de gikk. Senere har hun beskrevet dette som et skjellsettende øyeblikk – da Beatlestoget kjørte fra henne. Beatlesassistent Neil Aspinall tok ansvar og kjørte henne til Bangor så hun fikk vært med på seminaret.
 |
| Paul McCartney og Mick Jagger på toget til Bangor i Wales. |
Beatles likte guruens filosofi, og John Lennon var den som priset Maharishien mest høylytt. Til den tilstedeværende pressen ga Beatles neste dag en felles uttalelse om at de nå hadde forlatt narkotiske hallusinogener til fordel for meditasjon. I mellomtiden i London holdt Brian Epstein sengen hele dagen.
Søndag 27. august var de fortsatt i Bangor, da Jane Asher fikk telefon fra London om at Beatles' manager Brian Epstein var funnet død i sin egen seng. Det kom som et sjokk for gruppa, og de ga en kort pressekonferanse før de dro tilbake til London. Epsteins tjenerskap var bekymret siden han ikke hadde vist seg utenfor soverommet hele lørdagen. Søndag morgen tilkalte de derfor en lege som sammen med Epsteins assistent brøt opp døren. Der fant de managerens livløse kropp i sengen. En obduksjon konkluderte med en uplanlagt overdose der stoffet Carbitol ble nevnt spesifikt, en sovepille.
Mandagens avisoverskrifter ble dominert av nyheten om Epsteins død. Beatles bekreftet at de hadde intensjoner om å fortsette å studere meditasjon hos Maharishien. Allerede tirsdag fant Brians begravelse sted på en jødisk kirkegård i Liverpool. Ingen av gruppene og artistene han var manager for var tilstede, ei heller The Beatles. Dette var kun for familien.
Neste dag ble Brians bror Clive Epstein utnevnt til ny styreformann i familiens selskap NEMS Enterprises, mens Robert Stigwood ble administrerende direktør. Beatles annonserte i den anledning at de foreløpig fortsatt ville være tilknyttet NEMS, men at Clive ikke ville overta brorens rolle som gruppens personlige manager. EMI annonserte at salget av «All You Need Is Love» nå hadde passert tre millioner på verdensbasis.
1. september holdt Beatles en rådslagning hjemme hos Paul i London, der de ble enige om å fortsette «Magical Mystery Tour» prosjektet. Dette var en filmidé fra Pauls side: De skulle leie inn en buss, fylle den med interessante passasjerer og kjøre rundt i England og filme det som skjedde. Manus skulle skrives, men kun med løs handling, skuespillerne skulle finne på sine replikker selv. Turen skulle krydres med «magiske» effekter og Beatlessanger. Beatles skulle selv være produsenter av filmen, spille i den, og være regissører.
Før de andre i Beatles ankom hadde Paul et møte med Beatles' pressemann Tony Barrow, der han forklarte at han ønsket at det skulle medfølge en bok med bilder og tegninger sammen med platen «Magical Mystery Tour». Barrow forklarte senere at Paul hadde en plan om at «Magical Mystery Tour»-prosjektet skulle dominere Beatlesnyheter i avisene i hele september, for å overskygge managerens død og melde om en ny æra i historien om Beatles.
NEMS meldte 4. september at Beatles hadde til hensikt å reise til Rishikesh i India i oktober for å studere meditasjon i leiren til Maharishien. Dette skulle imidlertid bli utsatt til året etter.
5. september var Beatles tilbake i innspillingsstudio 1 i Abbey Road for å spille inn John Lennons psykedeliske mesterverk, «I Am The Walrus». En elev fra Johns gamle barneskole Quarry Bank hadde skrevet et brev til Lennon, hvor gutten fortalte at en av lærerne der hadde fått klassen til å analysere Beatlestekster. Lennon hang på denne tiden ofte sammen med barndomsvennen Pete Shotton som også hadde gått på Quarry Bank, og de to kom på en gammel regle som hadde versert på skolen: «Yellow matter custard, green slop pie, all mixed together with a dead dog's eye. Slap it on a butty, ten foot thick. Then wash it all down with a cup of cold sick».
Dette skulle bli starten til Lennons komposisjon «I Am The Walrus», og hele hensikten med sangen var å peke nese til disse lærerne som trodde det var noe dyptliggende bak Beatlestekstene som kunne analyseres. Når Lennon var ferdig med teksten, som var en strøm av meningsløs nonsens, lo han og Pete Shotton: «La dustene prøve å analysere denne»!
Første dag konsentrerte man seg som vanlig om grunnkompet, som besto av bassgitar, sologitar, elpiano og trummer, med en overdubbet mellotron. Neste dag nedmikset man båndet, Paul og Ringo la på mer bass og trommer og John sang inn hovedstemmen sin. En miks ble lagd, men det sto klart at mye mer måtte tilføyes på denne produksjonen før sangen var ferdig. Paul benyttet studiotiden til å spille inn en demo av sin nye «The Fool On The Hill» kun med egen sang og piano. Deretter begynte gruppen å jobbe med George Harrisons bidrag til «Magical Mystery Tour», sangen «Blue Jay Way» som han hadde komponert i Los Angeles måneden før. Grunnkompet med Beatles på sine sedvanlige instrumenter ble innspilt, inkludert et Hammondorgel. Neste dag spilte man inn koringen – for det meste George men av og til også John og Paul. I likhet med Johns «Strawberry Fields Forever» og «I Am The Walrus» var Georges «Blue Jay Way» nærmest en oppvisning i hva man kunne få til av studioeffekter i en 1967-innspilling, og mye av denne koringen ble f.eks. avspilt baklengs i den ferdige sangen.
Fredag 8. september gikk Beatles i gang med instrumentalen «Flying», eller som den het på dette stadiet: «Aerial Tour Instrumental». Denne komposisjonen var den første instrumentalen Beatles skulle gi ut på EMI (de hadde spilt inn en annen, «Cry For A Shadow» for Polydor i 1961) og samtlige i Beatles er kreditert som komponister her. Beatles hadde tidligere spilt inn instrumentalen «12 Bar Original» for albumet Rubber Soul i 1965, men den hadde blitt forkastet og var på dette tidspunktet ikke utgitt. «Flying» var Beatles' forsøk på å lage «filmmusikk», og selv om den beskrives som en instrumental driver de og nynner. På dette stadiet besto melodien av tre forskjellige orgler (avspilt baklengs), trommer, gitar og en mellotron.
Samme dag forelå obdusentens dom over Epsteins død, og konkluderte med «utilsiktet overdose».
 |
| Før filmingen ble bussen lakkert om. Bildet viser en senere replika av den originale bussen. |
Neste dag gikk turen videre, men bussen ble stående fast på ei smal bru og måtte rygge en kilometer for å finne et sted den kunne snu. John Lennon fikk raserianfall mens han ble filmet, men opptaket ble ikke benyttet i den ferdige filmen. På en lunsjstopp i Plymouth ga John og Paul et intervju for et lokalt BBC1-program. Ferden gikk videre til Newquay i Cornwall, men stoppet flere ganger underveis for å filme forskjellige innslag. I Newquay tok de inn på Atlantic Hotel. Før de la seg holdt de et møte med filmteamet for å lage en plan om hvordan de skulle få tidsskjemaet på rett kjøl igjen.
 |
| Bussen sto fast på ei smal bru og måtte rygge. |
 |
| Regissør John Lennon. |
Tilbake i London neste dag 16. september fortsatte gruppen med å jobbe med «Your Mother Should Know» og bestemte seg for å utsette Indiareisen til de var helt ferdige med «Magical Mystery Tour».
18. september ble scenene i Raymond Revue Bar i Soho filmet, der stripper Jan Carson ble backet av Bonzo Dog Doo Dah Band som fremførte sin egen sang, «Death Cab For Cutie». I den ferdige filmen sensurerte man Carsons bare bryster med et «sensurert»-skilt. Neste dag hadde det vært meningen å filme scener i et filmstudio, men da Beatles fant ut at man måtte booke filmstudioer i forveien, dro de til den nedlagte flyplassen West Malling i Kent for å filme de planlagte scenene. Her ble de værende i seks dager, og siste dag filmet man «Your Mother Should Know». Dette var filmens grand finale, og her deltok det 160 medlemmer av dansetruppen The Peggy Spencer Formation Dancing Team og to dusin kadetter fra Women's Royal Air Force. Ifølge Paul var dette innspillingen der mesteparten av filmbudsjettpengene ble brukt.
Nå skrev vi 25. september og arbeidet med å klippe sammen filmen ble startet opp – til tross for at ikke alle scenene var filmet ferdig ennå. Filmklippingen tok 11 uker, og Paul var til stede hele tiden, når han ikke var opptatt med å spille inn musikk. De andre i Beatles var også til stede i litt mindre grad. Samme dag startet Beatles opp innspillingen av Pauls «The Fool On The Hill». Grunnkompet, pluss munnspill fra George og John samt en blokkfløyte spilt av Paul ble festet til tape. Tidlig i løpet av denne innspillingsdagen fikk Beatles besøk i studio av to pressefolk fra Japan, Koh Hasebe og Rumiko Hoshika. Lennon hadde tatt med seg en japansk venninne til studio som tolk, dette var første gang Yoko Ono var i studio under en Beatlesinnspilling.
Neste dag ble en del av instrumentene fjernet idet man la på mer trommer, gitarer, piano, bass og Paul sang inn hovedstemmen på nytt.
27. september gikk gruppen i gang med «I Am The Walrus» igjen. På opptaket fra 5. og 6. september overdubbet man nå 16 instrumenter til (8 fioliner, fire celloer, kontrabassklarinett og tre messingblåsere) pluss et kor med 16 stemmer, åtte av hvert kjønn fra Mike Sammes Singers som vekselvis sang «Ho ho ho, hi hi hi, ha ha ha», «Oooppah oompah stick it up your jumper» og «Got one, got one, everybody's got one». Før dagen var omme sang Paul også inn ny vokal på «The Fool On The Hill». Neste dag jobbet man både med «I Am The Walrus», «Flying» og tittelsporet «Magical Mystery Tour». 29. september ble slutten på «I Am The Walrus» mikset sammen med at John søkte på FM-båndet på en radio, og landet på hørespillet «Kong Lear» som gikk på BBC radio 3. «Your Mother Should Know» ble gjort ferdig. Samme dag ble John og George intervjuet av David Frost om transcendental meditasjon (TM), intervjuet ble delt i to og ett avsnitt ble sendt samme kveld, det neste uken etter. George sier nå at han tror på reinkarnasjon – at man gjenfødes i en annen kropp.
 |
| David Frost intervjuer George og John om transcendental meditasjon. |
| I Am The Walrus fra Magical Mystery Tour filmen. |
Denne dagen spiller de inn 14 tagninger av grunnkompet - piano, orgel, trommer og andre perkusjonsinstrumenter, deriblant bongos, congas, maracas og tamburin. Så lar de sangen ligge i 14 dager mens de driver med andre ting.
6. oktober er de igjen i platestudioet og her gjør de helt ferdig Georges bidrag «Blue Jay Way». Neste dag bekjentgjøres det at Beatles har takket nei til 1 million dollar for å spille to konserter i New York. Tilbudet kom fra Sid Bernstein, mannen som arrangerte Beatles' første konsert i New York i Carnegie Hall i 1964, og som også sto bak konsertene på Shea Stadion i 1965 og 1966.
9. oktober fyller John Lennon 27 år. De siste 13 dagene har han hver dag mottatt et postkort fra Yoko Ono med instrukser. Dagens instruksjon: «Fargelegg deg selv. Vent til våren kommer. Gi oss beskjed når den kommer.» To dager senere åpner Yoko sitt en-kvinnesshow «Yoko plus Me» i Londons Lisson Gallery. «Me» var den anonyme John Lennon, som bekostet showets utstilling som hadde undertittelen "Half A Wind" og besto av gjenstander som var malt hvite og deretter sagd i to. John besøkte ikke utstillingen.
Neste dag blir Georges komposisjon «It's All Too Much» mikset i De Lane Lea Studios, hvor den jo hadde blitt innspilt.
I Abbey Road fortsetter man å jobbe med innspillingene for Magical Mystery Tour. En Lennon-McCartney komposisjon mange ikke har hørt er «Shirley's Wild Accordion». Den blir innspilt denne dagen av Shirley Evans (trekkspill) og Reg Wale (perkusjion), for bruk i filmen. Melodien blir imidlertid ikke brukt før den i 2012 dukker opp som lydspor til en trailer for DVD-utgaven av filmen.
17. oktober er det minnegudstjeneste for Brian Epstein i en synagoge som ligger i Abbey Road. Her er alle i Beatles til stede, sammen med andre artister i Epsteins stall. Mick Jagger avslører at han har diskutert med Paul McCartney om Rolling Stones og Beatles sammen skal lage et nytt platestudio, men at et slikt samarbeid er litt for tidlig. Dagen etter kjøper John Lennon seg ny bil på en motormesse.
 |
| John tester komforten i førersetet på den nye bilen. |
 |
| Paul og George med Maharishien i Sverige. |
I platebutikkene i Storbritannia foreligger nå singlen «Catcall» av The Chris Barber Band, komponert av Paul McCartney, som ble innspilt dagen før Paul og Jane dro til Hellas. Ravi Shankar sier på en pressekonferanse i USA at George Harrison gjør store fremskritt på sitar.
Det gjenstår fortsatt filming for «Magical Mystery Tour», enda man forlengst har satt i gang klippingen og redigeringen. Men Pauls sang «The Fool On The Hill» mangler illustrasjon, så Paul tar med seg et filmteam og flyr til Nice i Frankrike 29. oktober for å spille inn innslaget til denne sangen. Ingen av de andre i Beatles er med, og i farten glemmer Paul å ta med seg passet sitt hjemmefra. Men er man en Beatle, så er slike ting bagateller, og Paul slippes inn i landet. På åsene utenfor Nice blir Paul filmet, etter at han har praiet en taxi for å komme seg dit. Samtidig i Lavender Hill, London filmes en scene hvor Ringo går på Magical Mystery Tour bussen. Paul fortsetter å filme ved daggry utenfor Nice neste dag, og fortsetter filmingen utover dagen. Kun daggry sekvensen blir imidlertid benyttet i den ferdige filmen.
1. november flyr Paul hjem fra Frankrike og på kvelden deltar John og George på en mottakelse for gruppen Family på nattklubben Sibylla's som George er deleier i. Neste dag spiller Paul inn en ny basslinje for «Hello Goodbye» i Abbey Road.
3. november er det mer filming, og dette foregår i hagen til Ringo i Surrey. De fire i Beatles leker med en fotball, spiller på en hvitmalt cello og John fjaser med en solsikke. Filmopptakene blir benyttet i innslaget med sangen «Blue Jay Way» i den ferdige filmen.
6. november blir flere av sangene til filmen og platen mikset i Abbey Road, Beatles er sannsynligvis til stede under dette arbeidet. Alle er i hvert fall i byen, og deltar på en fotoseanse i forbindelse med PR for filmen «Yellow Submarine». De poserer med med en tegnet gul ubåt på en papplate. Neste dag spiller Paul inn sin hovedstemme til tittelsporet «Magical Mystery Tour» på nytt.
| En av musikkvideoene for Hello Goodbye. |
 |
| Fra en av de to andre musikkvideoene til Hello Goodbye. |
Dagen etter bekjentgjøres det at «I Am The Walrus» ikke vil bli spilt på BBC, da man finner den obskøn på grunn av tekstlinjen om jenta som lot trusene falle. Forbudet gjelder både radio og TV, men ettersom sangen jo er med i TV-filmen «Magical Mystery Tour» vil den jo etter hvert dukke opp på TV. Og som vi skal se vil den også finne veien til BBC radio om ikke lenge.
George Harrison har sitt eget sideprosjekt. Han har blitt spurt om å lage filmmusikk til den nye filmen «Wonderwall», og har takket ja til dette. 22. og 23. november driver han med innspillinger for dette, i Abbey Road, sammen med to fløytister og en tabla-spiller. Noen av melodiene for prosjektet er vestlige, mens andre er indiskinspirerte.
24. november kommer så den nye Beatlessinglen ut i England, «Hello Goodbye»/«I Am The Walrus» (Parlophone R 5655).
 |
| Den nye Beatlessinglen, her med det lett psykedeliske norske omslaget. |
 |
| Amerikansk utgave av singlen. |
 |
| Magical Mystery Tour i LP-utgave |
Side 1
Magical Mystery Tour
The Fool On The Hill
Flying
Blue Jay Way
Your Mother Should Know
I Am The Walrus
Side 2
Hello Goodbye
Strawberry Fields Forever
Penny Lane
Baby You're A Rich Man
All You Need Is Love
LP-platen er også utstyrt med samme bildehefte som på EPen i UK, men i USA er denne på glanset papir og formatet er også mer egnet til de store fargebildene fra filmen enn det lille EP-formatet. Etter hvert som EP-plater går av moten er det LP-platen «Magical Mystery Tour» som blir stående tilbake i Beatlekatalogen og også i Storbritannia presser man opp denne.
Neste dag er Beatles tilbake i Abbey Road studios: En ting gjenstår nemlig. Hvert år spiller Beatles inn en julesingle som kun blir sendt ut til medlemmer av deres offisielle fanklubb og 1967 er intet unntak. De har til og med komponert en spesiell ny sang for anledningen: «Christmas Time (Is Here Again)». Dagen går med til å spille inn denne og andre innslag for julesinglen.
3. desember flyr Ringo til Roma, for å spille inn scener for en film han har fått en rolle i, «Candy». Han skal spille en meksikansk gartner! Paul og Jane kjører til Skottland for å hvile ut på Pauls gård utenfor Campbeltown.
4 desember deltar John på en kunstutstilling av Jonathan Hague på Royal Institute Galleries i London, og dagen etter representerer George og John The Beatles i åpningen av en ny klesbutikk i Baker Street, Apple-butikken. Den eies av Beatles og drives av Johns barndomsvenn Pete Shotton, mens det hollandske designerteamet «The Fool» står for utformingen av klærne. Masse kjendiser er til stede men det eneste de får servert er eplejuice, på grunn av at butikken selvsagt ikke har skjenkebevilling. Butikken åpner for vanlig publikum 7. desember.
8. desember kommer omsider den doble EPen «Magical Mystery Tour» ut i Storbritannia og det øvrige Europa.
 |
| Dobbel EPen fantes i to utgaver: mono og stereo. |
Side A: Magical Mystery Tour, Your Mother Should Know
Side B: I Am The Walrus
Plate 2
Side A: The Fool On The Hill, Flying
Side B: Blue Jay Way
EP-platen skulle selge en halv million eksemplarer bare i tiden før jul, og i USA solgte LP-utgaven en og en halv million eksemplarer i samme tidsrom.
19. desember dannes det syv nye investeringsselskaper i London på vegne av Beatles. Dagen etter kommer Jane og Paul tilbake. 21. desember er det kostymeball for å feire at Beatles er ferdige med prosjekt «Magical Mystery Tour». De som var involvert i filmen er med, inkludert teknikere, pluss en del slektninger og venner. Bonzo Dog Doo Dah Band står for underholdningen. Paul og Jane kommer i cockneykostymer, Ringo som dandy fra fortiden, George som soldat og John som en femtitalls rocker i skinndress og med brylkremsleik. Georges kone Pattie er meget lettkledt og får etter hvert ganske uønsket oppmerksomhet fra en stadig mer beruset Lennon, inntil han får en velfortjent skjennepreken fra den lille skotske sangerinnen Lulu.
Første juledag forlover Paul og Jane seg. Andre juledag får TV-filmen «Magical Mystery Tour» verdenspremiere i sorthvitt på BBC 1. TV-selskapet har betalt £10,000 for rettighetene til å vise filmen, og det er beregnet at 20 millioner tittere fikk den med seg. Filmen blir slaktet av et samlet kritikerkorps, og neste dag forsvarer Paul seg på TV i et program med David Frost. Dette er første gang at Beatles møter massiv kritikk. Filmens mottakelse gjør at ingen TV-selskaper i USA tør å kjøpe den inn, så den går over til å leve sitt eget liv på lokale filmklubber i en lang periode.
29. desember har John besøk av sin venn skuespilleren Victor Spinetti. Spinetti har spilt sammen med John i filmene «A Hard Day's Night», «Help!», «How I Won The War» og «Magical Mystery Tour», og de to har planer om å sette opp et teaterstykke basert på Lennons bøker med absurde fortellinger. De begynner å snakke om Marokko, og Lennon får en innskytelse om at de skal dra dit med en gang. Etter å ha skaffet til veie hvert sitt pass booker de seg flight og legger av sted neste dag.
31. desember feirer Beatles nyttår hjemme hos Cilla Black. Alle, bortsett fra John som fortsatt er i Marokko med Victor Spinetti.
BEATLES ÅR FOR ÅR
Beatlesåret 1965
Beatlesåret 1966
Beatlesåret 1967
